21 søndag i treenighetstiden – 17.10.2021
Luk 16,19-31
Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.
Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»
Det står ikke at dette er en lignelse, og vi får derfor tro at Jesus forteller fra (den for oss enda usynlige) virkeligheten. Den rike mannen har sin identitet i sin velstand og sin daglige nytelse. Han blir ikke nevnt med navn her. Det blir derimot den fattige. Han heter Lasarus (hvilket betyr: «Gud hjelper»). Han hadde ikke et eneste menneske som trøstet ham i hans nød, bare noen hunder som slikket sårene hans. Men han trodde på Guds Ord og det som navnet hans vitnet om. Det ser vi av at han da han døde ble båret av engler til Abrahams skjød. Den Abraham som ble rettferdiggjort ved tro og hvems barn alle de troende er (Rom 4:3,11b). Når den rike døde var det trolig mange som sørget for hans prektige begravelse. Det var også det siste de kunne gjøre for ham. For han slo sine øyne opp i dødsriket og så Abraham langt borte og Lasarus i hans fang. Nå var tilstanden fullstendig snudd for dem begge. I skillet fra jordelivet til evigheten skjer det drastiske og ikke reverserbare omveltninger. Må det være slik for deg og meg at vi sammen med Moses heller velger å lide ondt sammen med Guds folk her i livet enn å ha en kortvarig nytelse av synden (Hebr 11:25).
Dette tekstavsnittet viser oss med all tydelighet alvoret med menneskelivets to utganger: enten en salig evighet hos Gud, eller en forferdelig evighet i pine og ild borte fra Gud. Det er et stort svelg mellom og umulig å komme seg fra den ene siden til den andre. Det er da ikke lenger rom for omvendelse, siden nådetiden er slutt. Selv i dødsriket, hvor de fortsatt venter på den siste dags endelige dom til himmelen eller helvete, er de endelig adskilt fra hverandre, slik som sauene fra geitene ved Jesu gjenkomst (Matt 25:32f). Den kommende dommen er tydelig og klar for dem.
Den rike mannen sørger ikke over sin synd, men fortsetter som i jordelivet å søke sitt eget. Han vil at Lasarus skal tjene ham med en dråpe vann som kan svale hans tunge, for han lider svær pine i «denne ilden». Men dette er ikke mulig. Da vil han at Abraham skal sende Lasarus til hans fem brødre som fortsatt lever for å vitne for dem så de kan omvende seg i tide. Merk hvordan han nå har bruk for Lasarus som han i jordelivet overså ved porten sin. Han får svaret: «De har Moses og profetene (betegner hele GT). La dem høre på dem!». Altså: De har Ordet. Det er nok! Der har de alt de trenger og er uten unnskyldning. Der er loven forkynt til dom over alt kjød, og evangeliet om en tilregnet rettferdighet i Jesus til frelse for hver den som tror. Noe mer trengs ikke og vil heller ikke hjelpe. Det er vårt forhold til Ordet som er skillet på den siste dag og avgjør hvor vi skal tilbringe evigheten. Bøyer vi oss ydmykt for det i tro, eller står vi det imot i vantro?
Den rike mannen sier også nå, slik som under jordelivet, «nei!» til Ordet. Det har han ikke tro på at skal hjelpe brødrene hans, men om det bare sto opp noen fra det døde, et slikt under ville de nok omvende seg for! En slik tanke dementeres dog totalt med ordene: «Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde». Dette bør vi merke oss! Grunnen til at denne rike mannen var i pine var ikke rikdommen hans i seg selv, eller Guds manglende åpenbaring, men at han ikke hadde hørt på Moses og profetene. Det var den synd som ble ham til fordømmelse. For hadde han trodd dem så ville han fått se seg selv dømt i tide og fått motta alle sine synders forlatelse i Jesu blod til evig frelse. Hører du på Guds åpenbaring i Ordet?
Dagens tekst minner oss om livets to utganger og nødvendigheten av at vi hører på Guds Ord mens det ennå er nådetid, slik at vi kan finne hvile i evigheten og unnfly den evige pinen. Om vi enn skulle ha det forferdelig menneskelig sett her på jord, så er den nåværende tids lidelser ikke for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss som tror (Rom 8:18). Kronen er verdt all vår trengsel. Og midt i trengselen her på jord, så er et Guds barn aldri alene. For Den Allmektige Far våker over oss og er vår hjelper. Ja. en dag tar han oss hjem til hvilen og saligheten hjemme hos seg av bare nåde for Jesu skyld. Det får vi glede oss over og se frem til med takk.
Amen.
