Da jeg kom til dere, søsken, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds mysterium. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet.
1 Kor 2,1-2
Vi har mange ganger opplevd at det blir brukt ord som det ikke er dekning for. Det er en fristelse for politikere, ikke minst i en valgkamp, å la ordene bli vel svulstige for at de skal skape inntrykk av at det her er en som kan få ting til å skje. Dermed kan en komme i skade for å la det gå inflasjon i ordene. Verdien av dem må hele tiden nedskrives, og det oppstår en tillitskrise som en til slutt ikke kan snakke seg bort fra.
En slik krise kan også oppstå for forkynnere hvis de får overdreven tro på sine egne ord. Jo sterkere ordene er, jo mere virkningsfulle er de. Jo mere overbevisende de høres ut, jo mere tro skaper de. Men også her kan det gå inflasjon i dem. Verdien nedskrives, for virkningen uteblir. Troverdigheten forsvinner og troen svekkes.
Paulus var redd for en slik devaluering av ordene i forkynnelsen. Han visste at troen på fremdragende talekunst og fiffige formuleringer kunne føre helt galt avsted. Det kunne rett og slett svekke innholdet og få mennesker til å flytte oppmerksomheten bort fra budskapet over til formuleringene, slik at ordet om korset ble borte.
Flotte talemåter og store ord har ingen kraft i seg selv. Troen på Jesus er ikke en frukt av menneskelig overtalelse. Et enkelt vitnesbyrd over et hagegjerde kan ha vel så stor virkning som den flotteste tale. Kraften ligger nemlig i budskapet, og ikke i ordene.
Det som teller er at budskapet om Jesus kommer fram og når hjertene. Der det skjer, kan mennesker oppleve frelsens under. Det under kan bare Jesus gjøre. Og han gjør det ved det enkle ordet om korset.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
