Jeg har en sønn på 11 måneder som synes det er gøy å leke «borte, tittei». Vi gjemmer oss bak noe, og så titter vi frem, til hans store begeistring. Ekstra stas er det om vi legger kluten, bleia (mens den ennå er ubrukt) eller noe annet over hans eget ansikt. Han drar det bort og gliser. Og så må vi gjøre det igjen, og igjen. Da vi for litt siden lekte med et tynt, flagrende silkestoff, fikk det meg til å tenke på det som står om slør i Bibelen.
Da Moses hadde vært på Sinai-fjellet og skrevet ned De ti bud, strålte det av ansiktet hans. Israelittene så dette, og ble redde for å komme nær ham. Moses begynte derfor å dekke til ansiktet etter å ha vært med Herren.
For en glans det må ha vært. Israelittene klarte ikke engang å se på ansiktet til Moses etter han hadde vært i Guds nærvær. Og dette var i den gamle pakt. Så «hvor mye klarere stråler ikke da glansen fra Åndens tjeneste?» (2. Kor 3)
Men allikevel trenger vi ikke å frykte, slik israelittene gjorde. Sløret og frykten er tatt bort gjennom Kristus. For der hvor Herrens ånd er, der er frihet.
Jesus døde for at vi kan få leve i nært fellesskap med Gud. Fra nå, og til evig tid. I motsetning til Moses, trenger vi ikke dra til Sinai- fjellet, til noe annet fjell, til Jerusalem eller vente til vi er bra nok eller til livet bare blir ”sånn og sånn”. Han vil ha hjertet vårt, tiden vår og oppmerksomheten vår nå. Hvordan ser det ut for deg, akkurat i dag?
Vennlig hilsen
Silje Dammann
