Dagens andakt ble til i bilen på vei til et besøk tidligere i sommer. Jeg skulle ha med meg minsten på snart ett år, og passet på å legge kjøreturen til formiddagsluren hans. Planen var å nyte en time i fred og ro mens jeg brukte tid med Gud i bønn og lovsang.
Johannes fulgte planen og sovnet før vi var ute av byen. For en småbarnsmamma var det et etterlengtet pusterom å få kjøre bil uten lyd fra baksetet. Men etter en stund på veien med sovende gutt bak meg, tok jeg meg selv i å drive med noe helt annet. Jeg var rett og slett godt i gang med å bruke denne dyrebare tiden på å bekymre meg for en litt utfordrende situasjon.
Jeg forsøkte å stoppe de negative tankene, men det kjentes umulig. Det føltes som om de var klistret fast til hjernen min med superlim. Det var ingen annen enn meg selv som hadde festet dem der, men allikevel klarte jeg bare ikke å få skjøvet bekymringene bort.
Jeg ble stresset, for hvem vet når en baby våkner igjen. Og jeg var i ferd med å kaste bort den tiden jeg hadde sett sånn frem til. Men tankene satt bom fast, slik som når man har fått en sang ”på hjernen”. Det var som om jeg skulle fjerne klister fra skia mine med bare tørt papir. Helt håpløst.
Jeg ga opp hele prosjektet med å få tankene bort, sank litt sammen i setet, og tenkte: ”Jeg orker ikke”.
Da skjedde det plutselig en tydelig endring. Guds fred kom veldig merkbart over meg, og alt av tankekjør ble visket bort.Det var akkurat som om Gud kom og sprayet klisterfjerner på skia jeg sto og strevde med, og helt uanstrengt ble enhver bekymring som tørket bort.
Ikke hadde jeg klart å få bort tankene som distraherte meg fra å fokusere på Gud. Heller ikke hadde jeg klart å skifte fokus fra mine egne utfordringer til å søke Guds rike først og la sinnet være vendt mot det som er der oppe.
Men, som Gud er kjent for, så kommer han til oss i sin nåde, tross vår utilstrekkelighet. Når han fyller oss med sin fred kan vi få hvile i stormen og glede oss midt i vanskeligheter. Vi trenger ikke å kjempe i egen kraft, for han møter oss der vi er.
Vennlig hilsen
Silje Dammann
