Uke 3, Onsdag 3. mars
Før du leser dagens innlegg vil jeg du skal stoppe opp, kanskje be, være stille og ta et dypt pust. Gi deg selv tid til å legge til side alt annet som er i tankene av vondt og godt. Lag deg selv en god kopp kaffe eller te, finn favoritt teppet ditt og sett deg godt til rette. Forbered hode og kropp til en stund med hvile og ettertanke.
Jeg har aldri opplevd å grue meg til å dra hjem. Men når jeg begynte på universitetet møtte jeg ungdommer som heller ville feire jul alene enn med sin egen familie.
En av studentene i cellegruppa jeg ledet delte at hun hadde en familie som alltid kranglet. De fant alltid grunner til å sette i gang en krangel eller kritisere, så når desember kom ba hun oss be om at julen skulle komme og gå så smertefritt som mulig.
I Januar møttes vi opp og spurte hvordan det hadde gått. Det hadde vært den beste julen noensinne, og hele familien hadde kost seg. Hun kunne ikke huske sist familien hennes hadde kommet overens og hun bestemte seg for å midlertidig flytte hjem ettersom universitetet drev med nettundervisning. Andre studenter i menigheten vår beskrev at 2020 var året de virkelig ble kjent med foreldrene og søsknene sine og bruer som før hadde vært i tusen knas ble bygget eller styrket. Tenk at Gud kan bruke et så forferdelig år til å snu liv til det bedre!
Det er oppmuntrende med suksesshistorier, de gir oss håp om at forhold kan bli bedre. Dette tar vi ofte også for gitt. Vi er jo familie, selvfølgelig skal vi tilgi og elske hverandre! Men hva med de som opplevde det motsatte? At pandemien, med alle restriksjonene og isolasjonen fra venner og andre fellesskap, gjorde vondt verre? Man får ikke pusterom, tid til å komme seg, eller tid og sted til de viktige samtalene med venner som hjelper deg gjennom hverdagen.
“Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.” Galaterne 6, 2
Her har jeg sett en utrolig kreativitet blant venner og familie. Jeg har venner som ukentlig har middag sammen med storfamilien over nettvideo (Zoom eller Facebook Messenger), jeg ser venninner som tar gode og lange gåturer sammen, samt har jeg sett diverse eldre ta med seg termos, sitteunderlag, matpakke og deler liv på en benk midt i byen. Jeg møtes ukentlig med venninner over zoom hvor vi prater om hvor rare mennene våre er og får ut frustrasjon over livet og situasjonen rundt oss, samtalene ender alltid i bønn. Gjennom den gode praten, hjelp og bønn kan vi bære hverandres byrder.
Hvordan kan du være til velsignelse for familier som sliter i denne tiden? Eller er det du som kunne trenge hjelp? Vi har en himmelsk familie gjennom menigheten, og det er mennesker der som vil hjelpe. Du har også en himmelsk Far som vet om alt du har gått gjennom. Be han sende hjelp, og ta det første skrittet. La denne tiden bli en tid hvor vi virkelig får trent hjertemuskelen, og ser vår neste.
Ukens Bønn:
Far, vi er en del av en enda større familie gjennom deg. Hjelp oss finne måter å løfte hverandre opp, spesielt de som sliter med å holde hodet over vann. Jeg ber for forsoning og helbredelse over brutte familiebånd. Kom med din fred og din påminnelse om at uansett hvor vi kommer fra og hvem familie vi tilhører har vi en god og kjærlig Far i deg.
Ta ett sekund til å være stille og la hans tilstedeværelse være fokus. Ta deg så tid til å be over hva enn du har på hjertet.
Ukens Praksis:
Finn kreative måter å tilbringe kvalitetstid med familien din på! Zoom spill kvelder med familien har blitt en stor hit her i Lincoln, og det er flere av mine venner som har dette hver lørdagskveld. Bli med og be for de som ikke har samme gode familie relasjonene, eller som rett og slett lider under familien sin. Finn måter å samles som venner eller menighets familie, innenfor gitte restriksjoner, så vi kan bære hverandres byrder. Ikke vær redd for å spørre hvordan folk har det, det værste som kan skje er at de ikke svarer.
Mvh.
Synnøve S. Sutton
