3 søndag i fastetiden – 7.03.2021
Mark 9,17-29
En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn *og faste•.»
Det var fortvilelse i blikket til mannen som oppsøkte Jesus. Han jobbet og slet for familien sin som han elsket, og var villig til å gjøre alt for at familien skulle ha det bra. Men så er det altså denne sønnen som ikke hadde det noe bra. Sønnen som ikke fikk orden på livet sitt på grunn av en indre motstand. En indre åndskamp som rev og slet i han. En åndskamp som fikk han til å kaste seg på sjøen, eller til å kaste seg på det brennende bålet. Sønnen som så absolutt trengte hjelp – som trengte at der var noen akkurat for han. Men der var ingen. Alle hadde forlatt ham. Det var vel ingen som kunne tenke seg å være sammen med ham? Dessuten gjorde det sikkert bare vondt verre å engasjere seg. Nei, det var nok best å passe sine egne saker.
Dermed endte det med at familien måtte ta denne kampen alene. Som familie å stå i en slik kamp alene kan til tider være svært vanskelig. Det kan nok være gode stunder, men i disse stundene går resten av familien rund og gruer for når neste utbrudd kommer. Og de vet at det kommer – og de vet hvor tappet for krefter de blir.
Mens jeg var i militæret opplevde jeg det å komme tilbake til kaserna etter en tøff og slitsom øvelse, der alle var helt utslitt. Og rett etter vi kom inn på rommet, fikk av klærne og hoppet i køya, så gikk alarmen og vi måtte ut igjen. Slik blir det i disse familiene. De vet aldri når neste utbrudd kommer – de bare vet at det kommer.
Så er det altså en far som tar kontakt med Jesu disippler for å få hjelp, men de klarer ikke å hjelpe. Utrolig nok så har denne faren styrke til å prøve en gang til, og går direkte til Jesus. På Jesu oppfordring om å tro, bryter faren ut: “Jeg tror, hjelp meg i min vanntro!”
Denne faren var fortvilet, og jeg har også kjent på den typen fortvilelse som denne faren kjente. I Mark 11,24 sier Jesus: “…Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det.” Men jeg vet at når det stormer som verst så er det ikke alltid like lett å tro, og til tider kan det og være slik at en lurer på hvor Jesus er når han tilsynelatende ikke svarer. Men jeg har erfart kanskje noe av det samme som denne faren erfarte, at det er en liten gnist av tro igjen, og vi kan rope til Jesus : “Hjelp meg i min vanntro!”
Faren, sønnen og resten av familien ble bønnhørt, og sønnen ble utfridd fra sine plager. Det ble ikke bare en helbredelse av sønnen, men av hele familien. Og ikke bare det – familien ble igjen en del av det naturlige samfunnet rundt.
Disipplene sto igjen og undret seg på hvorfor ikke de hadde kunnet hjelpe. Jesu svar gav dem noe å tenke på: “Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»
Det er mange familier rundt oss som sliter på forskjellige plan. Det kan være sykdommer, forskjellige avhengigheter, depresjoner, og så mye mer. Hvordan kan vi være til hjelp for hverandre? Det er kanskje ikke alltid så lett å se hvordan man kan stille opp, men noe vi alle kan gjøre det er å be. Om du kjenner en familie som sliter, så legg familien fremfor Gud i bønn. Nevn alle familiemedlemmene med navn og be for hver enkelt. La det prege deg slik at du får oppriktig omsorg for de. Kanskje kan du sette noe til side slik at du kan bruke tid til å be for de, og kanskje vil det og bli mulighet for å stille opp og være til hjelp?
Dette er den bønn og faste som trenges i samfunnet vårt i dag.
