Romjulssøndag – 27.12.2020
Luk 2,36-38
Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.
Tiden er inne for at Jesusbarnet skal bæres frem i tempelet slik det har vært gjort gjennom alle tider. I utgangspunktet var det ikke noe spesielt å legge merke til ved den lille familien fra Nasaret. Men det var to som skjønte med en gang hvem det var. Den gudfryktige Simon, og profetkvinna Anna. Og i dag er det nettopp Anna vi skal bli litt kjent med.
Dette var en godt voksen dame, som i sin ungdom hadde opplevd tragedien å miste sin ektemann allerede etter 7 år. Dette må ha ført til stor sorg og fortvilelse for henne, og har ikke gått inni flere forhold etter det. Derimot har hun søkt trøst i tempelet, og har møtt Gud på en spesiell. Denne nære relasjonen til Gud har gjort henne til profet.
Anna visste umiddelbart hvem Jesus var. Sannsynligvis hadde Gud allerede åpenbart det for henne før Jesus og foreldrene kom til tempelet. Hun hadde nok og ventet på den tid da Messias skulle komme.
Men dette var ja bare et barn? Og senere skulle det og brukes mot Jesus at folk visste hvem han var, at han var sønn av Maria og Josef, og at han endatil kom fra Nasaret. Nei det kunne vel ikke være Messias?
Men for Anna var det ingen tvil. Dette hadde Gud åpenbart for henne, og nå kunne hun ikke holde gleden tilbake. Alle måtte få vite at dette barnet er Messias som vi har ventet på. Messias som skal frelse oss.
Det fremgår ikke hvordan folk reagerte på hennes gledesbudskap. Kanskje noen smilte og nikket uten å bry seg så mye om det, noen så Kanskje på Anna som en masete gammel dame, noen ble Kanskje sure, og kanskje noen trodde?
Hvordan er mitt og ditt vitnesbyrd om Jesus, og hvordan blir det tatt imot?
