Alle som er aktive i en menighet, er opptatte av spørsmålet: Hvor er det riktig å sette kreftene inn? I barnearbeidet, blant ungdommen eller i diakonen? Et menighetsråd kan komme fram til forskjellige svar ut fra forskjellige forutsetninger i hver menighet, men jeg har lyst til å legge deg en ting på sinne: Ditt forhold til Jesus er viktigere enn din tjeneste for ham. Om den person i menigheten som du legger ned mest arbeid på er deg selv, gjør du ikke noe galt. Dette har selvfølgelig ingenting å gjøre med egoisme. Det har med å dyktiggjøre seg til å bli en skarpslipt øks i Guds hånd som kan nå lengere ut med Guds ord og vilje.
Før Gud kaller deg til tjeneste, kaller han deg til samfunn med seg. Gud er trofast han som har kalt dere til samfunn med sin Sønn, Jesus, Kristus, vår Herre. (1.Kor.1,9) Dette gjelder ikke bare den gangen du ble frelst. Det gjelder hver dag. Gud ser nemlig før etter tilbedere, før han ser etter arbeidere. Herrens øyne farer over hele jorden, så han med sin makt kan hjelpe dem som helhjertet holder seg til ham. (2.Krøn.16,9) Vi ber først: La ditt navn holdes hellig, (Matt.6,9) deretter: La ditt rike komme. (v.10) Det er fordi den andre bønnen er helt avhengig av den første. For at du skal kunne tjene Ham, må han først få betjene deg. Hver dag trenger du renselse for synd. Ellers blir kanalen mellom deg og Gud tilstoppet. Hver dag trenger du brennstoff på kjærlighetsflammen. Ellers blir du utbrent. Hver dag trenger du å vokse i Herren, slik at han kan gjøre sin gjerning gjennom deg.
Andakt av Ivar Vik fra boken “En Ild som skal spres”
