Før Sovjets fall var en russer på vei til en by med en forsendelse bibler som han hadde i vesken sin. Han reiste med toget og plutselig talte Guds Ånd til ham om å gå av toget på stasjonen før bestemmelsesstedet. Uten helt å skjønne hvorfor var han lydig og gikk av toget før han var fremme. Der sto han på perrongen og så toget fare av gårde mens han selv ikke visste hva han skulle gjøre. Frem skulle han og begynte å haike. Han fikk haik med en politibil. Politiet kunne fortelle at de var på vei til stasjonen i byen vår venn skulle. De hadde nemlig fått tips om at det ville ankomme en mann med bibler i bagasjen! Vår venn sørget naturligvis for å gå av bilen i kvartalet før den ankom stasjonen.
Slik fikk han erfare Åndens konkrete ledelse. “Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal gå” (Sal.32,8) Men denne fortellingen sier oss også en god del om hvor om å gjøre det er for Gud at hans barn skal få tilgang til sitt Ord. Når det er så om å gjøre for Gud at vi skal få ordet, skulle det ikke da være maktpåliggende for oss å lese og motta det samme Ord? Hadde vi bare visst hvor livsviktig det var for oss, skulle vi leve i det mer enn tilfellet er. For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets tanker og planer. (Hebr.4,12)
Andakt av Ivar Vik fra boken “En Ild som skal spres”
