Når Lincoln, en liten by i England, satt ned streng karantene for alle beboere flyttet Menigheten min gudstjenestene sine til LIVE opptak på nett. Møter med Cellegrupper, lovsangs møter og diverse andre samlinger med en den sterke kaffekoppen og den gode praten ble avlyst.
Formatet på gudstjenesten var den samme, talene var gode og lovsangene like flotte men menigheten var redusert til en liste med kommentarer på en skjerm. Dette tiltaket var absolutt nødvendig for å få Pandemien under kontroll, men gjennom dette utfordret Gud virkelig min oppfatning av menighets familie, og hvor stor påvirkning det å ikke møtes kan ha på min trosvandring.
Min mann og jeg er begge introverte og det har vært en gjentatt spøk når det blir litt mye sosialisering at «vi liker ikke mennesker». Men vi vet at relasjoner er så absolutt nødvendig, og det er mange flotte kristne i løpet av livet mitt som virkelig har formet, utfordret og utrustet meg til å bli mer lik Jesus. (De mest utfordrende menneskene er de som Gud har brukt mest til å forme og utruste meg)
Er det noe vi har lært de siste månedene er det at vi trenger hverandre. Jeg gleder meg til å gradvis, på en trygg og inkluderende måte, igjen samles og sammen lovprise han som har bært oss igjennom dette, samt fortsette å oppmuntre, utfordre og oppbygge hverandre til å bli mer lik Kristus til den dagen han kommer igjen. Hvor heldige er vi som har hverandre!
«Og la oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik som noen pleier å gjøre. La oss heller oppmuntre hverandre, så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.» Hebreerne 10,25.
Synnøve Skaaheim
