11 Søndag i treenighetstiden
Matt 23,37-39
Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huser deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: «Velsignet er han som kommer i Herrens navn!»
Kan Gud være god, når han kommer med slike domsord over sitt eget folk?
Teksten vår kommer i forlengelsen av Jesu sterke advarsler mot og verop over fariseerne og skriftlærde. Det første som ofte kommer til tankene når man leser en tekst som inneholder domsord slik som denne, er dette: «Kan Gud virkelig være 100 % god, hvis han likevel velger å straffe folket sitt?» Ja, Gud er 100 % god, og han er også 100 % rettferdig. Hadde han vært rettferdig, om han alltid hadde sett mellom fingrene på urett? Om han aldri hadde straffet urett? Nei, det hadde han ikke. Derfor ser vi av og til tekster som denne, hvor uttrykk for Guds vrede kommer frem. Vreden kommer over selve uretten, det som er galt, det som hans hellighet ikke kan tåle. Gud er kjærlighet, det er hans vesen. Gud er rettferdig, det er også i hans vesen. Vrede er ikke i hans vesen, men det kommer som en reaksjon på mangel på besvarelse av hans kjærlighet til folket. Gud er også fullkommen. Det vil si at han er den mest nådefulle, og den mest rettferdige. La oss se for oss to svært ulike dommere i en rettssal. Den ene dommeren er svært nådig og tilgir menneskers kriminelle handlinger (denne dommeren vil jo i så fall ikke være rettferdig), mens den andre dommeren er svært rettferdig og lar ikke noen kriminelle handlinger slippe unna ustraffet (denne dommeren er dermed ikke nådig i det hele tatt). Ettersom Gud er fullkommen, hvordan kan han både være mer nådig enn den første dommeren, men samtidig også være mer rettferdig enn den andre dommeren? Hvor kan Gud trekke linjen mellom å være både fullkommen nådefull og fullkommen rettferdig? Han gjør ikke det, han trekker ikke noe linje. Han tilbyr nåde til alle som har syndet, samtidig som han krever straff for enhver synd. Hvordan? Han tar straffen på seg, og betaler konsekvensene på egen hånd. Jesus, gjennom sin korsdød og oppstandelse, forsoner menneskene med Gud. De menneskene som lar han gjøre det riktignok. De menneskene som ikke ønsker at Jesus skal betale for seg selv, de som fremdeles ønsker å vende Gud ryggen, må dermed betale konsekvensene av sine liv på egen hånd. Det gjelder også fariseerne, de skriftlærde, byen Jerusalem og folket Israel. Derfor kommer Jesus med disse domsordene i denne teksten.
Folket hører ikke på Guds sendebud
For å forstå v.37 lønner det seg å ha lest en god del i det Gamle Testamentet. Vers 35 viser oss noen bruddstykker derfra, hvor flere profeter ble drept fordi de forkynte Guds Ord til folket. Det v. 35 også viser er noe som går gjennom hele GT, hvor historien mellom Gud og hans utvalgte folk fortelles. Gud velger sitt folk, de svikter han, de blir straffet, Gud tilgir og redder folket igjen, de lever en kort tid med han, før folket igjen snur ryggen til han, og sirkelen starter på ny. Vers 34 står i nåtid og viser at noe lignende også skal skje i tiden fremover, noe som både Apostlenes gjerninger og andre fortellinger fra urmenighetens forfølgelser senere bekrefter. Folket har tidligere tatt dårlig i mot Guds profeter, og kommer til å gjøre det samme igjen. Konsekvensene av dette finner vi i v.38. «Huset deres blir forlatt og legges øde». Huset deres referer sannsynligvis til tempelet, noe Jesus også beskriver i versene etterpå (24:1-2). Her forutsier altså Jesus tempelets fall, noe som historien forteller oss skjedde i år 70 e.kr. hvor romerne tilintetgjorde tempelet i Jerusalem for å sette en endelig stopper for det store jødiske opprøret som hadde pågått i årene 66-70 (den jødiske krig).
Folket vil ikke ha Guds beskyttelse
Jesus snakker ikke bare om fysisk ødeleggelse av tempelet. Han sier også at det skal legges øde. For de som hørte på, regner jeg med at tankene raskt kom tilbake til historier fra GT hvor Guds herlighet forlot tempelet (Esek 10:18-22, 11:22-23), og blitt overlatt til seg selv, som det er beskrevet i Jer 12:7. Også i Jeremias bok skildres folkets opprør mot Gud; «Men de ville ikke høre og de vendte ikke øret til. De fulgte sine egne planer, sitt onde og egenrådige hjerte» (Jer 7:24). Det var ikke slik Gud ønsket det skulle gå med sitt folk. Jesus sier: «Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke». Folket ville ikke bli beskyttet, som kyllinger under hønemors trygge og beskyttende vinger. De ville ikke. De fulgte heller sine egne planer, ville heller klare seg uten Guds beskyttelse. Derfor havnet de i hjelpeløse situasjoner. Samme hjelpeløse situasjon varsler Jesus nå. Folket ville ikke ha Jesus som sin herre. I stedet henrettet de ham. De ville klare seg på egen hånd. Smerten over dette er det som kommer frem i det Jesus sier her. Det er ingenting han ønsker mer enn at folket skulle komme til tro på ham, og sette sin lit til ham. Han som er den eneste veien til forsoning med Gud og frelse. «Han som ønsker at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1. Tim 2:4).
Døren er ikke lukket
Selv om det var nødvendig for Jesus å komme med disse domsordene, betyr ikke det at døren alltid vil være lukket for folket. Det vil endre seg når de sier «Velsignet er han som kommer i Herrens navn». Det er fortsatt mulighet å endre holdning til Jesus, og la han gjøre det han kom for å gjøre; nemlig være «Guds lam, som bærer bort verdens synd» (Joh 1:29). Jesus ønsker fortsatt å beskytte oss under sine vinger, slik som en høne gjør for sine kyllinger. Vi må derfor la han beskytte oss. Ikke la det samme bli sagt om oss: «Men de ville ikke».
