Har det hendt seg at du har sett på lønnsslippen din og tenkt: “De skattepenga kunne jeg hatt god bruk for sjøl!” Ja, du skal være unnskyldt for slik har vel de fleste av oss tenkt. Men å lure seg unna skatten er selvfølgelig ikke annet enn å stjele fra fellesskapet. La oss tenke oss at du er skyldig et større beløp som er forfalt til betaling. Og du har bare ikke mer enn det du trenger til ditt eget opphold. Det må også Gud forstå.
Kanskje kan følgende historie lære deg noe: Olai Veinemo het en husmann som ble frelst i Hauge-vekkelsen tidlig på 1800-tallet. En gang skyldte han sin husbond en daler. Dagen var kommet da gjelden skulle gjøres opp, men Olai hadde ingen penger. Det eneste han hadde var et halvt lass trekull. For det fikk han akkurat nok til å dekke gjelden. Men så kom spørsmålet: Skulle han la husbonden få daleren eller skulle han prioritere nøden og behovene hjemme i stua der de ikke hadde noe til livets opphold? Bli ingen noe skyldig annet enn det å elske hverandre (Rom.13,8) var det ordet han fikk. Så han betalte gjelda. Deretter gikk han avsides og tok en god prat med sin Far i himmelen. Vel hjemme ble han møtt av barna som kunne fortelle at det nettopp hadde vært en fremmed der i gården som hadde kastet fra seg sekker med mat av alle slag og dratt igjen med det samme. Det viste seg at en godseier noen mil unna hadde våknet midt på natta av en stemme som sa: “Ola Veinemo er i nød”. Han fikk ikke fred før han hadde sendt gårdsgutten av gårde med sekkene.
For oss er det altså å klynge oss tett inn til Herren i ett og alt, oppfylle våre forpliktelser mot høy og lav og avstå fra alt som heter bekymring.
Andakt av Ivar Vik fra boken “En Ild som skal spres”
