Det er fasinerende hvor lett det er for de fleste av oss å sette et minus tegn på oss selv. Vi speiler oss i andre og enten det er av misunnelse, utilstrekkelighet eller komplekser, strever de fleste mennesker med følelsen «om jeg bare var…».
Vi er tildelt ulike «kort» i livet, og det er enkelt for en frisk, alminnelig pen og velstående person fra den rike delen av verden å tenke at det er prototypen på et vellykket liv. Men så treffer vi iblant mennesker som ikke faller inn i dette mønsteret som gjennom all motstand og prøvelser løfter egenverdien og meningen med livet høyere opp.
I Romerbrevet 9, 20 setter Paulus ting i litt perspektiv når han skriver om Skaperen:
“Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan vel verket si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik?”
Da jeg var ung dukket en ung kvinne fra USA opp, Joni Erichson. På en badetur stupte hun, traff en sten og ble lam fra brystet ned.
Da hun var i Norge, var hun allerede en annerkjent forkynner, en kunstner av dimensjoner (hun maler de vakreste maleriene med munnen), var gift og hadde en sterk tjeneste sammen med sin mann, både som forkynner, men også som grunder av en hjelpeorganisasjon som samlet inn og sendte hjelpeutstyr til handikappede i fattige land. Men hun satt selv i rullestol og var 100% avhengig av andre til alt.
Iblant så kjenner jeg på at jeg speiler meg på feil måte i andre, kan kjenne på litt skam og jeg må minne meg selv på ordene i Salme 103…
“«min sjel lov Herren, og glem ikke alle Hans velgjerninger» Jeg sier: «Jeg glemmer dem ikke Herre, men hjelp meg å se dem, verdsette det Du Gud har investert i meg, og speile meg i Ham og Hans uforbeholdne kjærlighet.”
Hva kan jeg så bruke de velgjerningene til i min tjeneste de årene jeg er her på jorden, spør jeg. Vis meg, og aller mest, hjelp meg å videreformidle Skaperens hjertelag til andre.
Esther Engh Janøy
