Olsok – 29.07.2020
Joh 12,24-26
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
I logoen for den norske kirke er det økser. I en debatt så jeg at det ble minnet om at de ikke var for å utøve makt. De var økser som be brukt for å ta livet av kristne. I fjor ble jeg på en diskret måte gjort oppmerksom på at Olavsdagen ble knyttet til en martyr. «Du skulle hatt rød stola i dag», sa en kvinne til meg. Folkekirken her i Trøndelag er annerledes enn folkekirken i Finnmark, og erfaringer fra min oppvekst i Stavanger. Jeg har fått lære mye om kultur. Tro om det ikke er bevisstgjøring av kulturforskjeller som er det viktige for Jesus? Paulus gjengir i Rom. 14 17 en oppklaring på kulturforskjell: «For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i den hellige ånd». Det aner meg at dette kan ha vært vanskelig å selge inn her i Trøndelag i år 1030. Dagen blir brukt til å minne om Olav den helliges fall på Stiklestad i 1030. Olav Skjevesland henviser til tegneserien Hårek den Hardbalne. En dag får han besøk av en radmager, from munk. «Eg kjem med kristendommen til dykk», sier den magre gjesten. «Godt, sett han der», sier Hårek uten å snu seg, mens han peker mot en krok i rommet. Hos Olav Skjevesland finner jeg belegg for å avmystifisere helgenkongen. Derimot blir det legitimt å betrakte ham som hovedrepresentant for alle dem som, i ufullkommenhet, ble redskaper for kristendommens langsomme gjennomtrengning av sed og skikk, tro og liv i vårt land.
Ved dåpen blir vi minnet om det radikale budskapet om å dø med Jesus, og om å stå opp med ham til et nytt liv. Begrepet «livsmestring» har i de siste månedene blitt aktualisert. Er det hold i kristendommen til å bære barna våre gjennom det som måtte komme? Har det vært hold i kristendommen til å bære oss voksne igjennom det som har møtt oss i livet? Jesus forbereder sine etterfølgere på det som venter dem. Han kunne ha elsket sitt eget liv, og brukt livet til å få mest mulig ut av det. Da ville han ha brukt sitt liv slik de fleste av oss bruker hvetekornet: Vi maler det til hvetemel, så baker vi noe. Så spiser vi det opp, og synes det er godt, – og det var det!
«Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv» (vers 24f). Jesus kom for å gi sitt liv til løsepenge for alle. Han kom for å «og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» Hebr 2,15.
Selv ikke i disse koronatider er det noen snarvei. Jesus lærer oss en vei for etterfølgerne som synes vanskelig. «Der jeg er, skal også min tjener være». Når vi ber Jesus om hjelp, kan vi be på to måter: “Jesus, vær med meg” eller “Jesus, la meg få være med deg”. Å følge Jesus er å følge ham på korsveien. Han vil dra oss opp på sitt kors, og han vil at vi skal ta våre egne kors opp og følge ham. Så enkelt, og likevel så vanskelig, er det.
