2. Søndag i påsketiden – 19. april 2020
Joh 21,1.14
Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.
1Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.
Kom og få mat!
I påsketiden får vi feire at Jesus har stått opp fra de døde. Kan det være at denne fortellingen kan hjelpe oss til å se etter spor av det gudommelige i det menneskelige? En gruppe på sju disipler får se en mann på stranden. «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» Det hadde de ikke. Disiplene var kommet tilbake til Tiberiassjøen, som er et annet navn på Genesaretsjøen. Her levde de før de traff Jesus. Flere av disiplene var fiskere. De kunne sitt fag. Derfor gikk de tilbake til det, selv om de var menneskefiskere. Men denne natten hadde de ikke fått noe.
Fortellingen om den tredje gangen Jesus åpenbarer seg etter at han hadde stått opp fra de døde oppsummerer flere ting av hva disiplene har opplevd sammen med Jesus før han døde og sto opp igjen. Det er derfor de kjenner han igjen.
Jesus blir usynlig for disiplene. Kan det være at de blir i villrede? Hva skal vi gjøre nå? Hva skal vi ta oss til? Hvordan skal vi få oss mat? Ja, det siste er enkelt. Den som kan fiske kan skaffe seg mat. Trodde de. De får ikke noe fisk. De gangene vi får høre om at de får fisk, er når Jesus forteller dem hvor garnet skal kastes. Kan det gi en overført betydning til det åndelige livet i dag? Kun sammen med Jesus, og på Hans signal vet vi noe om hvor og når vi skal fiske mennesker, og gi dem mat. Når Jesus får lede så er det utrolig hvor mange ganger mennesker kan si «det du sier er akkurat som det er fra Gud, det var det jeg trengte å høre».
Jesus spør: «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» Kan det være at Jesus spør i dobbelt forstand? Både fysisk og åndelig? Vi sitter nå i ettertid og leser denne fortellingen. Det er nok lettere enn for gruppen på sju disipler som vi her hører om. Kan det være at vi likevel befinner oss i en tilsvarende situasjon? Det er mange som i disse tider kan sine fag, men opplever å miste jobben. Koronaviruset truer menneskelivet på mange måter, både fysisk, sosialt og psykisk. Vi kan oppleve å bli maktesløse. Ved en krise kan vi få anledning til å vurdere på nytt hva som er viktig i livet. Jeg tror at vår fortelling viser noe om den omsorg Jesus har for alle mennesker. Hvordan kan vi hjelpe mennesker til å få et møte med Jesus?
Jeg husker selv hvordan det var å komme hjem fra skolen og bli møtt av spørsmålet: «Hvordan hadde du det på skolen i dag?» Det var noe godt ved det å ha en som brydde seg, selv om det ikke alltid var greit på skolen. Mange av konfirmantene jeg møter har det ikke like lett. Vår oppgave er å forberede barn og unge både på de gode dagene, og de vanskelige dagene. Det er nettopp det jeg synes Jesus holder på med i vår tekst. Måltidet får oss til å tenke på nattverdfellesskapet. Ved opplevelseslæring hender det at konfirmantene blir overrasket med et måltid underveis. Mat er viktig for oss. Men vi lever av mer enn brød alene.
Kan det være slik at den krisen vi opplever gjør noe med vårt syn på verdier? Og klarer vi å holde fast ved en sunn tro når vi møter motgang? Disiplene må ha vært i villrede. Mannen på stranden ber dem om å gjøre noe som var mot deres fornuft. De drar ut igjen og kaster garnet på nytt. Nå blir det så mye fisk at garnet holder på å revne. Johannes kjenner igjen mannen på standen: «Det er Herren.», men igjen er det Simon Peter som hopper ut av båten og kommer de andre i forveien. Når Peter og Johannes springer til den tomme graven (Joh. 20,4ff), kommer Johannes først fram, men det er Peter som våger seg først inn i graven. Han er tøff og våger. Når Jesus blir ført for øverstepresten (Joh. 18,18) så blir det derimot for tøft for Peter. Peter varmer seg på et bål ved porten. Kan det være at det bålet Jesus har ved stranden minner Peter om da han fornektet Jesus tre ganger?
Det er ikke så mange replikker i vår fortelling. Likevel kommuniseres det mye uten ord. Jesus inviterer disiplene inn til måltid. De får mat. Jesus møter ham og de andre disiplene både fysisk og åndelig. Jesus viser en faderlig omsorg. Han er ikke et spøkelse. Dette er den tredje gangen han åpenbarer seg for dem for å forberede dem på at han vil være sammen med dem på en ny måte. Kalde, trette og sorgfulle disipler får et møte den oppstandne Jesus Kristus. Han har omsorg for dem. De kjente ham igjen. Jeg synes det er fint å legge til rette for læring der barn og unge får «smake» på det Bibelen beskriver om Guds rike. Disiplene kjente igjen Jesus fra tidligere erfaringer med Ham.
Vi lever nå i en tid med krise. For noen år siden var Det Norske Misjonsselskap i krise. Da skrev redaktør Kjetil Aano i Misjonstidene at selv om det er krise i våre organisasjoner, er det aldri krise i Guds rike. Jeg husker at jeg beundret ham for evnen til å innse at våre organisasjoner er opprettet ut i fra behov i en bestemt tid. I lederen ble det antydet at Gud kunne ha nye måter å organisere sitt oppdrag i en annen tid. Denne påsken har vi sett kreative tiltak på å formidle budskapet om Jesus Kristus. Når Jesus ber oss kaste garnet, så vil garnet holde, selv om fangsten er stor. Vi kan lage oss mange menneskelige ordninger som kan ryke om fangsten blir for stor, men Guds Ord holder likevel. Det tilpasser seg de ulike kulturer og tidsaldre det lever i. Dersom vi blir mer opptatt i menneskelige forordninger og verktøy, så kan vi kanskje oppleve at ting kan ryke. Kan det da være tid for å sette seg rundt bålet sammen med Jesus, for å få mat? Hvordan kan vi selv få mat? Hvordan kan vi formidle mat til andre?
I Finnmark lærte jeg om samisk livstolkning. Det var gjerne ved et bål i en lavvo. Gudsnærvær kan oppleves på ulike vis. En person fortalte om at han ble fylt av takknemlighet når han var på vidda. Der kunne han drikke av rent vann, spise av bærene og glede seg over fargene. Han hadde et ønske om å få overføre dette til sine barnebarn. Han lurte på om både naturopplevelsene og ønsket var en bønn. Kan det være at mennesker kjenner nærværet, men ikke alltid klarer å sette ord på hva det er? Jeg får ofte høre om menneskelige erfaringer. Plutselig kan det åpnes for å ane et møte med en som er større.
Når vi møter motgang er det lett å komme i villrede. Vi trenger noen å gå sammen med. Både barn, ungdom og voksne trenger det. Ved at vi går sammen med hverandre, så kan vi senere oppleve at det var en usynlig som gikk sammen med oss gjennom ulike personer.
