- søndag i treenighetstiden – 15.11.2020
Joh 6,63-69:
Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham. Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far.» Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
For meg har denne teksten alltid vekket de enkle forestillingene. Det er de som har gitt meg en trygghet i troen, og til å møte livets utfordringer. Ved nåde ble vi gjort til Guds barn i dåpen. Noen vers tidligere står det: «Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag» (Joh 6, 39).
Jesu ord om at han vet om dem som ikke trodde, har ført til diskusjoner om predestinasjon. Når jeg har lyttet til slike diskusjoner har jeg tenkt på at Jesus kan ha tenkt på Judas i denne sammenheng. I denne sammenheng går jeg ikke inn på ulike syn på predestinasjon.
«De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv» (Joh 6, 63). For meg kommer tryggheten til uttrykk ved at det opprettes en relasjon mellom Gud og menneskene som vi kaller tro. Ordet skaper tro på Jesus Kristus som selv er Ordet. Helt i begynnelsen av Johannesevangeliet leser vi om Ordet som har tatt bolig iblant oss. Det som i Det gamle testamentet ble kalt Visdommen forenes med Logos begrepet. På presteskolen synes jeg det var fint å se personen Jesus i disse begrepene.
I begynnelsen av kapitlet hadde Jesus gjorde et brødunder for å mette 5000. Populariteten avtok når han omtalte seg som det levende brød som var kommet ned fra himmelen. Mange av disiplene forlot Jesus. Teksten med spørsmålet «Vil også dere gå bort?» har jeg brukt på noen konfirmasjonsgudstjenester. Jeg tror at menigheten kan være et viktig ledd i deres nettverk. Gjennom å bli sett av mennesker kan vi oppleve å bli sett av Gud. Jeg har et minne om en trygg omsorgsperson som i mine første leveår tok seg tid til å lese i Bibelen og be sammen med meg. Det ga meg en opplevelse om at Gud var tilstede.
Når jeg skriver dette har vi akkurat hatt minnegudstjenester der vi sang salmen Deg være ære. Strofen om å «se med troens øyne» henger igjen. Det er ikke så lett å forklare hva det vil si å se med troens øyne. Når jeg leser i dette kapitlet hos Johannes opplever jeg at Jesus vil vise oss veien til Vår Far. Når vi får troens gave, er det et uttrykk for at Den hellige ånd gjør sin gjerning i oss. Jesus sier at det er et forhold mellom Den hellige ånd og Jesu ord. «De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv». Det er noe som skjer med oss når vi hører og tar imot Jesu ord. Jeg tror Den hellige ånd jobber i oss fra dåpen.
«Alltid freidig» er en salme som satte ord på den spesielle tryggheten jeg opplevde under bønn. Min far døde da jeg var 11 år gammel. Når jeg ba min aftenbønn opplevde jeg å få se inn i et landskap der jeg fant trøst. Noen vil se på dette som en flukt, men for meg ga dette en trygghet som jeg synes versene i vår tekst beskriver. Og det er tro.
Barske finnmarkinger har fortalt meg at det var godt å lese sitt Fadervår når hverdagen ble vanskelig. Det er kanskje når vi kjenner oss små at vi kan gjenkjenne bekjennelsen til Peter: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige». Vi har ingen andre som kan vise oss Gud. Mon tro om ikke Peter også fikk en opplevelse av et møte med Guds vesen gjennom et menneske som han kaller for Guds hellige?
Fra Alta husker jeg vitnesbyrd om betydningen av mors åndelige sanger i barndomshjemmet. I Trøndelag måtte jeg venne meg til at de fire versene til Per Sivle i Den fyrste song eg høyra fekk var å regne som en salme ved begravelser. For meg synes det som om det menneskelige og det åndelige veves sammen. I bokhyllen har jeg to ulike bøker med tittelen «Gjør som Gud, bli menneske». Det er gjennom det menneskelige vi kan få et glimt av Gud.
I dåpen får vi Den Hellig Ånd, og blir en del av den verdensvide kirken. «Å bli døpt handler ikke om å bli mindre menneske, men å bli et sant menneske. Det handler om at det gudsbildet man ble skapt til, skal fornyes og fullendes gjennom å forenes med Jesus Kristus. Derfor er trosopplæring en livslang prosess», skriver Hegstad i sin bok Dåpen, en nådens kilde. Jesus stilte sine disipler på valg. Det valget om å forlate Jesus eller å følge ham gjelder også oss. Vi kan be for hverandre om hjelp. Når konfirmantene har fått sin forbønn, får de en hilsen fra menigheten. Hilsen er en utfordring om å videreføre troen i eget liv. Den hilsen vil jeg nå avslutte med for oss alle: «La oss alltid be for hverandre, og sammen med Kristus gå fremtiden i møte».
