Allerede før jeg gikk til sengs i går bestemte jeg meg for å ta en ekstra hviledag i padlehuken på Ildverket, og når jeg har bestemt meg for det, gleder jeg meg til å slappe av og kose meg, samt utforske øya.
Været er bra, jeg har alt jeg trenger, så dette later til å bli en flott dag. Jeg vandrer rundt øya over stokk og stein – ikke så mye stokk, men veldig mye stein og berg. Tidvis nesten uframkommelig. Det er og knyttet en del historie til stedet, og Ildverksjentene, tre søstre var de siste på øya forlot den ca i 1925.
På øyas topp kan en stå og beundre utsikten mot andre øyer og holmer i skjærgården utenfor Tjøme. Det er et fantastisk skaperverk, og akkurat som oss mennesker, så er det ikke to som er like. Nå skal det sies at på samme måte som det foretas en del plastiske inngrep for å pynte på kropper, så er det en del øyer som har lidt samme skjebne med utbygging og diverse. Men det å se utover urørt mark er fantastisk, og jeg føler meg ganske liten i det store bildet.
Salme 8,4-5
“Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?“
Så innser jeg at jeg er utrolig privilegert som får være her og ha en hel øy helt for meg selv, (foruten fugler og noen sauer), og tenke på at av alt det fantastiske Gud har skapt, så skapte han alt dette for oss mennesker, for han ønsket at vi, hans barn, skulle kose oss og ha det bra.
Det blir etter hvert bare en måte å slutte denne dagens ord på, akkurat som salmisten i Salme 8,10:
“Herre, vår herre,
hvor herlig ditt navn er over hele jorden!“
Arild Klevberg
