Et perspektiv på menigheten er en hær. En hær skal forsvare verdier og om nødvendig angripe fienden. Slik er det med Guds hær. Den skal forsvare Guds eiendom og angripe Guds fiende. Guds hær er i konstant krig. Den soldat som har sluttet fred er i virkeligheten på fiendens side. ‘
Som Guds soldater gjør vi ofte den feil at vi kjemper mot feil fiende. Det er nemlig aldri mennesker som er Guds motstandere. Det demonstrerte Jesus den gangen han fortalte disiplene sine om sin død. Da svarte Peter: Dette må ikke hende deg. Men Jesus snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg Satan! (Matt.16,22f) Jesus går ikke til angrep på Peter men på Satan som er den fienden som reiser seg mot alt Guds verk. Det er Satan og hans hær som er den egentlige fienden. Mennesker skal vi bare elske. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. (Ef.6,12) Hvor mye sårhet og splid hadde ikke vært unngått om Guds menighet hadde dette klart for seg. Fienden er altså ikke mennesker men Satan og hans hær. Slagmarken er ikke menighetsmøte eller styremøte men bønnerommet. Hærføreren er ikke presten eller biskopen, men Kristus. Våpenet er ikke skjellsord og avisinnlegg men bønn og kjærlighet. Seieren er ikke at jeg får min rett men at Jesus vinner skikkelse i mennesker rundt meg.
Andakt av Ivar Vik fra boken “En Ild som skal spres”
