Treenighetssøndag – 07.06.2020
Matt 28;16-20
«Men de elleve disiplene drog til det fjellet i Galilea hvor Jesus hadde satt dem stevne.Og da de fikk se ham, falt de ned og tilbad ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
Jesus har lidt og dødt sin stedfortredende død for fortapte syndere, stått opp fra graven på den tredje dag, etter Skriftene, og vist seg for disiplene og andre ved flere anledninger. Nå har han selv satt disiplene stevne på et bestemt fjell i Galilea hvor han lar seg sees for siste gang før sin himmelfart. Disiplene faller ned og tilber Jesus. Han var helt og fullt et menneske og samtidig helt og fullt Gud. Derfor var det ikke avguderi å tilbe ham, men tvertimot det eneste rette og det vi alle skulle gjøre. Noen tviler, selv etter alt de har sett, hørt og erfart. Slik vil det dessverre være til alle tider. Vi er «trege til å tro alt det profetene har talt» (Luk 24:25).
Så står det så myndig om Jesus, Guds Sønn, ved hvem alt er blitt til, som er all tings opphavsmann og fullender, og som har fullført frelsesverket for den hele verden og beviset sin rettferdighet da han sto opp fra graven og nå lever, at han trådte fram og talte til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord!» Han har all makt og det finnes ikke noe han ikke rår over. Djevelen er Guds lenkehund, som Luther har sagt. Han får ikke lov til å gå lenger enn det Gud tillater (jf. Job 1:12, 2:6). Alt og alle ting er Gud underlagt. For ham er ingenting umulig.
Disiplene skulle vite at når de nå går ut på hans befaling går de ikke alene og i egen kraft, men Jesus vil selv være med dem og gjøre sitt mektige verk. Når de er i ham, så er de på den seirende siden, selv om det kan se smått ut for deres, og verdens, øyne. Hans kraft fullendes i skrøpelighet, og når vi er skrøpelige da er vi sterke (2 Kor 12:9f). For når vi er små får Jesus være stor og gjøre sitt verk. Han seirer alltid og har all makt!
Med den vissheten får disiplene befalingen om å gå ut i hele verden med evangeliet om frelsen i Jesus, og døpe og lære dem alt det Jesus har befalt. Ikke i egen kraft – men på Guds befaling og løfte, som også gjelder alle gjenfødte idag og så lenge jorden består.
Vi som har fått nåde til å høre, ta imot og få del i Guds frelse i Jesus skal bruke anledningene til å forkynne det videre til alle i den hele verden. Først og fremst for dem vi møter på i vår hverdag, men visse får også kall til å reise ut å forkynne. Og husk: ingenting er umulig for Jesus! Han er mektig til å la såkornet (Ordet) vi på hans befaling sår ut få gro og vokse, så det gir frukt, Gud til ære. Dette er ikke vårt verk – men hans! Derfor er det heller ikke en byrde, men en nåde å få lov å være med på dette «såarbeidet». Dette er også en helt naturlig trang og frukt av Gud i det mennesket som er blitt født på ny ved å se seg frelst i Jesus: En kan ikke tie om Jesus! Men alle, alle må få se den herlige Frelser jeg eier!
Jesus har lovet å ikke forlate oss, men å være med oss alle dager inntil tidens ende. Når det ser mørkt, håpløst og nytteløst ut, så er ikke det virkeligheten for ham som har all makt og som alltid er med oss. Det er Gud som gir veksten. Vi kan ikke frelse noen. Vi er bare «såmenn» som på hans befaling skal plante og vanne (jf. 1 Kor 3:7). Hvordan kan vi, når vi får anledninger til å tale med dem vi møter i vår hverdag, ti stille når nå Jesus har gitt oss denne befalingen og dette løftet? Og enda mer: hvordan kan vi tie når han har gitt seg selv for oss til frelse og forsonet hvert menneske med Gud ved seg selv, sånn at synden er sonet og at fra Guds side er nå alt i orden for hvert eneste menneske, fritt til å mottas i tro? Hvordan kan vi tie når det er et helvete å unnfly og en himmel å vinne ved Kristi Stedfortredergjerning?
