Vi ber i Fadervår: Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. (Matt.6,12) Den hollandske evangelisten Corrie ten Boom og hennes familie holdt jøder i skjul under krigen. På grunn av dette ble hele familien sendt i konsentrasjonsleir. Selv ble hun sendt til Ravensbruck i lag med søsteren sin Betsy. Og mens Corrie overlevde så bukket Betsy under. Corrie sin gudstro overlevde også og nå fikk hun kallet til å reise ut med evangeliet.
En dag i 1947 hadde hun et møte i München. Etter møtet kom en mann i mot henne som hun kjente igjen: En av fangevokterne fra Ravensbruck. Og det en av de mest grusomme i hele leiren. Corrie hadde denne kvelden talt om Guds tilgivelse. Mannen rekker fram hånden og sier: “De nevnte Ravensbruck i talen deres. Jeg var fangevokter der, men siden den gang er jeg blitt en kristen. Kan De tilgi meg?” Corrie greidde ikke å rekke frem hånden. “Jesus, hjelp meg” ba hun inni seg. ”Jeg kan rekke fram hånden. Såpass kan jeg greie så får du sørge for følelsene.” Og så, stivt og mekanisk rakte Corrie hånden frem. Men da de trykket hverandre skjedde det noe. Corrie kjente en strøm flyte gjennom seg. Varmen spredte seg gjennom hele hennes vesen og hun kunne si: ”Jeg tilgir deg bror, jeg tilgir deg av hele mitt hjerte”. Aldri hadde hun kjent Guds kjærlighet så intens som i dette øyeblikket da hun tilga sin tidligere fangevokter.
Å mene det rette om tilgivelse kan vi alle. Men det er i møte med livet at vår vilje til tilgivelse settes på prøve. Når Gud er villig til å tilgi oss alt, skulle ikke vi da innta den samme holdning over for vår neste?
Andakt av Ivar Vik fra boken “En Ild som skal spres”
