5. Søndag i åpenbaringstiden
Mark 2,1-12
Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»
Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»
Vi er i en av «småbyene» i Galilea (1,37). Kapernaum, antageligvis Jesu daværende hjemby(2,1). Jesus har startet opp sin virksomhet. Den er helt utenom det vanlige, han underviser, driver ut onde ånder, helbreder spedalske, lamme, blinde. Det var helt uhørt det Jesus gjorde, «noe slikt har vi aldri sett» (2,12) Folk kom i mengder (1,33). Profeten fra Nasaret, hvem er han, hva vil han? «Men demonene visste hvem han var»!!(1,34) Allerede her berøres denne «hemmeligheten» som vi møter flere ganger i evangeliet, Jesus bærer på en personlig identitet som går ut over de flestes fantasi og fatteevne. Denne identiteten er skjult, så det er fullt mulig å stille spørsmål, både ved hans forkynnelse og hans praksis. Det blir det også gjort, særlig fra de skriftlærde og fariseerne. Slik Jesus lærer og handler, så stemmer dette ikke med deres tradisjon og skriftforståelse. Noe er alvorlig galt. Dette fører til en foreløpig konfrontasjon her i Kapernaum. Hele senen kan ha utspunnet seg i Jesu eget hjem. «Det ryktes at han var hjemme og folk samlet seg». Det er helt fullt i huset og Jesus underviser dem i Ordet. Han forkynte Guds rike. Slik kan det også sies, andre steder.
Det er en helt egenartet sene, bryte hull i taket, fire ned en mann, det er tydelig at dette er en øyenvitneberetning. Det huskes som om det var i går.
I deres handling ser Jesus en tro utenom det vanlige, en handlende tro. Vi får tro at de fem var enige om dette, og trodde alle fem. Men den lamme mannen var helt avhengig av de fire som bar. Det er ikke sikkert at den lamme mannen har møtt Jesus før, antageligvis ikke. Men de fire har nok møtt Jesus, sett han i aksjon, blitt begeistret og fortalt det videre, til den lamme. Jeg ser for meg at det nok kan ha kostet litt, både fysisk og psykisk, men de er helt tatt av denne tanke, «denne mannen må til Jesus». Det kan endre alt. Han har jo allerede helbredet flere som de kjenner!
Når kvister, rusk og rask begynner å drysse fra taket, og båren etter hvert blir senket ned, tror jeg nok at de fleste forstår hva det gjelder. En lam mann, sikkert mange av dem kjente han, ligger ved Jesu føtter. Hva nå? Takler han dette? Det er en fortettet stemning av tvil og forventning.
Jesu ord til mannen er fullstendig overraskende. «Sønn, syndene dine er tilgitt». Dette kan ha vært mere ladet enn vi aner. Mannen kan ha hatt synder på samvittigheten som flere visste om. Men det kan også bare ha vært hans egen skjulte hemmelighet. Med Jesu ord kan han ha møtt seg selv på en ny måte, kanskje var han litt skuffet? (Det var jo lam han var). Kanskje var det en byrde som ble tatt av ham? Men Jesu ord er vennlige: SØNN!
Uansett, det var sikkert uventet også for den lamme, men Jesus visste hva han trengte, først og fremst. Det er vår største lammelse, vår konflikt med Gud. Den er så dyptgripende, at vi ender alle sammen på kirkegården. Og etter det….?
Hvem kan løse denne «knuten»? Eller for å bli i bildene fra Johannes åpenbaring, «hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den». Ingen var verdig, «da gråt jeg sårt».
Bare Gud kan tilgi, sa de skriftlærde. Ja, Gud er fri til å tilgi når og hvor han vil, er det mange predikanter og teologer som har sagt. Da tenker jeg, hvorfor måtte «Menneskesønnen lide» da? Var korset, strengt tatt unødvendig? For Gud? Eller var det bare nødvendig for oss, for å smelte våre hjerter? Nei, dette fører ikke fram, og henger ikke sammen med skriftens øvrige vitnesbyrd.
Gråt ikke, sier den himmelske stemmen, «Løven av Juda er verdig til å åpne boken». «Og jeg så et lam, og det så ut som det var slaktet».
Menneskesønnen har makt til å tilgi synd!
Lammet som bar verdens synd opp på korset, kan tilgi synd. Jesu Kristi, Guds sønns blod renser for ALL synd. Det er Han som har nøklene til døden og til dødsriket, og til Guds rike! Det blir snart fullt liv på kirkegården! Hvilket grensesprengende evangelium, om mitt liv er blottet for herlighet, «så kan det være vel med min sjel», så er det i orden hos Gud.
Gud kan tilgi, fordi han er tro (rettferdig 1. Joh 1,9) mot den pakten han selv har stiftet gjennom Jesus død. «Den nye pakt i Hans blod». Det er et mirakel.
Men så kommer det synlige mirakelet, «Stå opp, ta båren din å gå!». For en underlig onsdag ettermiddag, etter 7(?) år på båre, ungdommens synder hadde knuget samvittigheten, så går han hjem, FRI, FRI, på kropp og sjel. Alt på grunn av Jesus.
Underet får her som ellers, og alltid i f.eks Johannes evangeliet, karakter av «tegn».
For at dere skal vite hvilken makt Menneskesønnen har, så sier han til den lamme….
Disse tegn skal følge dem som tror. De skal vitne om kirkens egentlige skatt, Jesu Kristi nærvær, og han har makt til å tilgi synd.
På tide å bryte hull i taket? Det bør bli fler en fire til å bære.
