4. søndag i åpenbaringstiden
Luk 18,35-43
Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» 4 Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.
Teksten er satt inn i Åpenbaringstiden. Det handler om å få se, for vi er blinde. Jesus går forbi, grip sjansen, han kan gjøre blinde seende.
Samtidig, vi må vokte oss for å gjøre beretningen til en myte. En hendelse som kan ha skjedd, men den trenger ikke å ha skjedd, den uttrykker en åndelig sannhet uansett. Slik er ikke NT`s selvforståelse. Har det ikke skjedd, så er det uten verdi. Guds rike er ikke en teoretisk, idemessig størrelse, det er virkelighet. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.
Så hva skjedde?
Hos alle tre evangelistene skjer denne hendelsen på vei til Jerusalem, for siste gang. Men de avviker noe fra hverandre i detaljene. Det er lærerikt å sammenlikne dem. Hos Markus og Matteus skjer det på vei ut av Jeriko, Jesus kan faktisk ha vert i byen en stund, derfor følger en stor folkemengde han. Hos Lukas skjer det på veien inn til Jeriko. Det er kanskje ikke så sannsynlig men fortellingen hos Matteus kan ha vært en annen hendelse enn den vi hørere hos Mk og Luk. Hos Matteus er det to ikke navngitte blinde, vi hører om Jesu følelsesmessige reaksjon overfor dem, og Jesus rører ved øynene deres. Dette er ganske detaljerte observasjoner og spesifikke for Matteus. Markusteksten er likevel den som tyder mest på at stammer fra et øyenvitne. Vi får vite mannens navn, Bertimeus, og hans fars navn, Timeus. (Noen i Jesu følge må han kjent ham). Og her er flere detaljer, Jesus ber han komme, de roper på han, oppmuntrer han, han har en kappe, den kaser han av seg, springer opp og kommer. Og det er nesten så vi hører hans stemme på arameisk/hebraisk: «Rabbuni». Konklusjon: Dette har skjedd.
Dette, sammen med en rekke andre fortellinger er et massivt vitnesbyrd om Jesus fra Nasaret. Han gjorde en rekke under. Helt ut over det «vanlige», «noe slikt har vi aldri sett før». Blinde ser, lamme går, spedalske blir renset, døde står opp. Noen ganger, og noen steder, særlig i Galilea, skjedde det med alle han rørte ved. Her er en gudommelig timing. Ser vi Jesu tjeneste under ett, var dette likevel ikke regelen. Han er ikke en til enhver tid, og på et hvert steds mirakelmann. På sitt hjemsted og i Jerusalem gjorde han få under. Jesus var på en måte også «kostbar», vil de ikke ha, så får de ikke. Særlig hos Johannes er det sparsomt med mirakler, men her viser underne alltid ut over seg selv. De omtales alltid som tegn. De viser Guds barmhjertighet, de vitner om hvem Jesus virkelig er, de vitner om at Guds rike er kommet nær.
Men her på denne varme og støvete ettermiddagen i Jeriko skjedd det, så intenst og dramatisk at evangelisten bare har måttet ta det med. Kanskje har Jesus allerede gjort flere under på veien hit, folk er som en bisverm etter han.
Men i dette ståket hører Jesus en rope. Mannen som roper må ha hørt ryktet om Jesus fra før. Det er Jesus fra Nasaret som kommer forbi, oi! Er han virkelig her?! Og her ligger en Messiasbekjennelse på lur i mannens rop, «du Davids sønn».
Jesus utfordrer mannen til å sette ord på sin største sorg. Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Hva kunne ikke en tigger ha bedt om? Men alt er jo bagateller mot dette, han er blind. Han var nok ikke født blind, men «la meg få synet igjen». Mannen har hatt et voldsomt tap. Men i denne bønnen ligger også en voldsom tro. Tro mot alle ods, se det usynlige. Hvem er denne mannen som kan si skaperord? «Bli seende!»(Mer om dette senere). Men folkemengden jubler, det var ikke bare et rykte, de så dette. Fortellingen om den blinde mannen i Jeriko, er også en av de mange beretninger der Jesus finner, eller lar seg stoppe av den ene, den ene som er i nød. Og etter det er ingenting som før.
Skal vi la oss utfordre litt? Utfordre til å si farvel til den mytologiske tro. Si farvel til «kristendom» og «kristenkultur». Og si ja til Kristus. Si ja til Bibelens Jesus. At han er den samme nå, at han fortsatt kan si skaperord inn i menneskers liv. Markus slutter sitt evangelium slik: Disse tegn skal følge dem som tror. Og for å sitere Peter etter pinse (Ap.gj 3,12) det er ikke vår egen kraft eller fromhet som har gjort at denne mannen nå går, men det er Jesus. Han er fortsatt på ferde. Guds rike er faktisk kommet nær. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.
Eller er det vi, kirken, som er blinde? Som ikke ser hvem Jesus er? Som har gjort hans bevegelse og fellesskapene rundt han til noe annet? Er det vi som trenger å kase av oss kapper og krager, springe opp, komme til Jesus, berøre vår innerste smerte, Herre jeg er blind, gi meg synet? Det er mer enn et forsøk verd. Han har stor barmhjertighet. Han kan og han vil, og han går langs din vei.
