4. søndag i påsketiden 12. mai 2019
Joh 14,1-11.
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud
og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da
sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått
og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så
dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan
kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen
kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far.
Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus
svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den
som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du
ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra
meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i
meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.
Veien hjem
Hvordan finner vi veien når det er mørkt og terrenget ukjent? Den beste måten er å holde seg tett inntil en som kan veien ut og inn. En slik følgesvenn blir på en måte veien. Den vi stoler på og satser alt på. Kanskje tenker Jesus sånn når han sier Jeg er veien. Leser vi videre, ser vi at han er den eneste veien som fører oss fram til Far. Vi hører til hos Gud, vår Far. Hos ham har vi vårt hjem. Derfor er det viktigste for oss mennesker å finne hjem og ikke gå oss vill.
Jeg er veien
I vår verden finnes det mange «veier», noe eller noen som vil lede oss. Guruer, helter, sjamaner og religiøse ledere av forskjellig slag. Mange vil fortelle oss at de leder oss til lykke, mening, fred og harmoni, ja, evig liv. Er det da ikke litt frekt av Jesus å si det han sier? Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Det store spørsmålet er om det er sant. Hvis det er sant, er det ikke frekt, men helt nødvendig å si det så tydelig at ingen behøver å lure på hva han mener. Og enten er det sant, ellers er Jesus en skikkelig juksemaker. Eller kanskje ganske sprø, med store vrangforestillinger? Men det Jesus sa og gjorde, tyder absolutt ikke på at han var gal eller ond. Han viste oss godheten. Han hjalp dem som ingen andre brydde seg om. Han hadde en makt som ingen andre hadde har hatt eller har. Vi kan trygt si: Ingen person i verdenshistorien har betydd så mye som Jesus. Det han sa, kan vi stole på. Det gjelder oss også, nå.
Ordene i teksten vår var noe av det siste Jesus sa den siste kvelden før han skulle dø på korset. Da Jesus døde, så det ut som om han virkelig hadde tatt feil, eller lurt alle. Og disiplene kom til å bli redde og fortvilet. Det visste Jesus. Så sier han disse ordene som de kanskje ikke forsto da, men siden:
Trøsten til alle tider
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg. I min Fars hus er det mange rom.
Jesu ord har blitt berømt. De har trøstet Jesu disipler til alle tider og i utallige situasjoner. Vi kan nok bli redde, vi også. Veldig redde. Ikke alle problemer lar seg løse i denne verden. Men det er et farshus som venter, med mange rom. Vi har en følgesvenn. Han har gitt livet for å gi oss evig liv. Han er enestående! La oss holde oss til ham!
