4. søndag i åpenbaringstiden 27. januar 2019
Luk 13,10-17 (Lesetekst 2)
En sabbat underviste han i en av synagogene. Der var det en kvinne som hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år. Hun var helt krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra sykdommen din.» Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og lovpriste Gud.
Men synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til forsamlingen: «Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.» «Hyklere», svarte Herren, «løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke? Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken på en sabbat?» Da han sa dette, måtte de skamme seg, alle motstanderne hans. Men alle som var samlet, gledet seg over alt det underfulle han gjorde.
Poenget i denne teksten er ikke sykdommens årsak, men jeg vil likevel berøre dette innledningsvis. Kvinnen var syk, og hadde vært det i 18 år! Jesus kan ha vært i denne synagogen før, og kunne ha kjent til kvinnen. Vi vet ikke. Akkurat denne sabbaten kaller han på henne. Hva var årsaken til hennes krumbøydhet? En sykdomsånd? Tenker NT at sykdom har en demonisk årsak? Generelt ikke. Vanligvis sjeldnes det mellom sykdom og besettelse. Men noen besettelser har sykdomsliknende symptomer, stumhet, døvhet bl.a. Vanligvis fulgte det med andre «tegn» ved besettelse, så som overnaturlig viten, og overnaturlige krefter. Jeg tror ikke vi kan løse dette ved å tenke at demonbesettelse var den tidens forklaring på uforklarlige sykdommer. Heller ikke har hverken ulykker eller brå død sin årsak i personlig synd, se f.eks. 13,1-5. Sykdom har sin dypeste årsak i synd, men ikke personlig synd, men slektens synd, «Gud forbannet verden», vi er alle, mer eller mindre, preget av at vi lever under forgjengeligheten, men vi kan likevel være fri fra enhver ond «lenke». Noen ytre sykdomsbilder kan ha en åndelig, demonisk årsak. Tre ting som her trekker i retning av at vi har å gjøre med en «demonisk årsak», men ikke besettelse, er: Det sies at hun var plaget av en sykdomsånd. Hun var (kun) bundet av en «lenke». Og, Jesus la hendene på henne når han ba. Det gjorde han i følge de bibelske fortellingene ikke ved besettelse, da «drev han den ut med et ord».
Sabbaten
Det teksten egentlig handler om er Jesus og sabbaten. Sabbaten var et paktstegn for Israel. Hvilket folk lot arbeidet ligge på den 7.dagen? Jo, det folket som trodde på den Gud som hadde skapt verden, og som selv hvilte på den dagen. Sabbaten var en frihetens dag. For mann og kvinne, for arbeidsfolk og dyr. Sabbaten var dagen da en søkte Gud. Noe var viktigere enn alle gjøremål og prosjekter. Dette var dagen for å «ta seg inn» i virkelig forstand, ved å la dagen være helliget Han som alt kom fra. Det var jo på Guds åker de høstet de 6 andre dagene i uka. Derfor, dagen var velsignet og skulle føre til velsignelse. Men sabbatsbudet er det eneste budet som ikke videreføres i den nye pakt, i NT, i kirken. Her dukker det en ny tanke opp, «alle dager er like, alle dager er Herrens». Alle dager er sabbat. Men samvittighetene er forskjellige, så la det være frihet. (Rom 14,4ff)
Sabbatsbudet snudd på hodet
I den jødiske lovfromhet var sabbaten den virkelige prøvesteinen på gudsfrykt. Holt alle i Israel sabbatsbudet ville Messias komme. NT bedømmer dette slik at for dem handlet det egentlig om å bygge opp sin egen rettferdighet. Det galt alltid, for enhver, å vite at man var på den rette siden av «streken». De gamles forskrifter kom her til hjelp, ved å gjøre nettet enda mer finmasket. Derfor var sabbatsforskriftene helt detaljerte om hva en kunne gjøre og hva en ikke kunne gjøre. (I dagens Israel møter en sabbatsheisene på hotellene, som går av seg selv, og stopper av seg selv i hver etasje. Så slipper man å gjøre det «arbeid» som det er å trykke på knappen og gi den elektriske impulsen).
Men plutselig er sabbatsbudet snudd på hodet, fra en dag for fri/frihet og velsignelse ut fra hva Gud har gjort, til en dag for hva vi kan og ikke kan gjøre,(så vi blir rettferdige).
Nyte sabbaten og prise Gud
Kvinnen blir frisk og fri. Nå kunne hun nyte sabbaten og prise Gud. Folket skammet seg når de oppdaget det urimelige, de behandlet egentlig dyrene bedre. Plutselig oppdager de medmennesket, hun er jo en Abrahams datter. Kan vi si det slik, helbredelsen av denne kvinnen, at hun ble løst og satt fri, var nettopp i trå med sabbatens intensjon?
Riktig resonnement
Ja slik kan vi si det, men det er et farlig resonnement for de øvrige budene. Jeg har hørt det anvendt på flere bud: «Gud vil jo at vi skal ha det godt», så derfor skilsmisse/gjengifte f.eks. Jesus selv bruker aldri et slikt resonnement på de øvrige budene. Regelen er heller at han skjerper budene. Han kjenner Skaperens vilje, han vet menneskets beste. Han er ikke kommet for å oppheve loven. Men det er tid for å gjøre godt mot et menneske, nettopp på Herrens dag! Det dukker stadig opp noen som «har blitt forarget» over misbruk av bønn om helbredelse. Ja, innimellom kan det være sundt å ha et kritisk blikk på alle bønnepraksiser. Men misbruk forutsetter vel bruk. Ikke i bruk, er det vårt største misbruk? Guds rike er kommet nær, uavhengig av alle våre forskrifter, og vår oppfyllelse av dem, det er en gave. Jesus vil fortsatt sette mennesker fri og gjøre «det underfulle», og han vil bruke oss. Det er mange som har lidd i mer enn 18 år.
