Jesus har vist oss hvem Gud er

3. søndag i åpenbaringstiden 20. januar 2019

Joh 1, 15-18

Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»

          Av hans fylde har vi alle fått,

          nåde over nåde.

          For loven ble gitt ved Moses,

          nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

          Ingen har noen gang sett Gud,

          men den enbårne, som er Gud,

          og som er i Fars favn,

          han har vist oss hvem han er.

Et teologisk jordskjelv

Vi er i åpenbaringstiden og i prologen, «fortalen» til Johannesevangeliet. To ting, blant mange, er oppbyggelig ved den. Hvor gammel er den? Moderne bibelforskning har sannsynliggjort at den er eldre enn evangeliet. Den hører med til urkirkens første «bekjennelser», på lik linje med Filip 2,6ff og Koloss 1,15ff. Disse kristusbekjennelsene er ikke noe sent stoff i kirkens åndelige testamente, det hører med til det første. Enda mer tankevekkende er det når vi vet at dette skjer på jødisk mark. Å si i jødisk sammenheng at den enbårne, som kommer til oss i Jesus fra Nasaret, er Gud, er et teologisk jordskjelv.

Han var til før meg

Noe annet som også er «oppbyggelig» er at midt i disse høye teologiske trossannheter knyttes det stadig sammen med en mann, midt i historien, Johannes, som vitner: «han var til før meg». Her i denne jordnære konteksten er det at evigheten banker på vår dør, ikke i filosofiens høyborg.

1. Så også Johannes døperen hadde forstått, eller hadde fått åpenbart, at forklaringen på Jesus person og liv, var noe mer og noe annet enn Maria og Josef fra Nasaret. Og hele prologen bæres oppe av denne tro, at han er fra evigheten, fra Gud, ja er Gud.
2. Av hans fylde har vi alle fått. Alle? «Vi» er de som fra først av «så» (v14) og som er blitt «vist» (v18). De har fellesskap med Faderen og Sønnen (1. Joh 1,3), men sammen med de, og gjennom de, har alle som tar imot Sønnen (1,12), også fellesskap med Faderen og Sønnen. Men det er ikke noe fellesskap med Gud utenom denne rekken.(kirken er og blir apostolisk). «Fylde»? Den som tar imot Sønnen, blir ikke gud, men Guds barn. Og som Guds barn får vi del i Hans, Sønnens fylde. Det er en rekke ting, men noe her: «ren og rettferdig» som Han, pantet, Åndens gave, som Han, elsket, som Han, i Faderens omsorg, som Han, utvalgt, som Han, arving, som Han, barnekår som Han. Og seirende, som Han. Koloss 2, 9-10 og også Rom 8, 37ff understreker dette, at til tross for mektige motkrefter, sykdom, død, forfølgelse, demoniske makter, er det full seier. For vi har fått del i Hans fylde, vi er på lag med Seierherren. Ja, døden er en vinning.
3. Det er ingen tvil, Jesus og NT, anerkjenner Moses og loven. Men Loven maktet ikke å gi eller skape det den siktet på. Når vi mennesker er slik vi nå en gang er, kan Loven aldri forvandle våre hjerter, selv om budet er godt, og Guds vilje er god. Den sannhet som følger med Jesus er så mye større, den sier sannheten om oss og om Gud på en mye dypere måte. Om vi i det hele tatt skal kunne begynne å leve ut Guds vilje, slik det var ment, så må vi først få del i Hans fylde. Bare det nye hjerte kan elske Gud. Men den største sannheten om Gud er Hans nåde. For at vi skulle kunne tre inn i Hans fylde, gjør Gud «jobben» selv. Det er uhørt, og først når det blir åpenbart, ser en at dette har Moses også vitnet om. Men Guds sanne nåde er «lammet som bærer verdens synd». Gud elsket så høyt…..

Den som har sett meg har sett Faderen

Denne største og mest grensesprengende sannhet om Gud har ingen sett, før vi ser den korsfestede. Den «en fødte», som nok ikke først og fremst handler om fødsel, men om «av samme vesen», ikke skapt, som Nikenum sier, og som hviler i Faderens favn, den elskede, som kjenner Faderen, og Faderen kjenner han (Matt 11, 27), og som derfor er et uttrykk for Guds vesen, han har vist oss hvem Gud er. Han kan det, bare ved å være seg selv. Han kan og vil ikke noe annet enn å gjøre Faderens gjerninger, og hans mat er å gjøre Faderens vilje. Det er to the point, når Fillip sier: «Vis oss Far og det er nok for oss». Det er menneskets ursavn. Men Jesu svar er dette: «Den som har sett meg har sett Faderen». Det er bare ett sted mennesket til alle tider kan møte Gud og leve, ja leve godt, leve i Hans fylde, og det er i Jesus. Bare under det «blod som renser for all synd» kan vi leve i Guds lys, bare her får vi del i hans fylde, bare her får også vi del i «favnen». «Den fadersmil som tek all gru, (ja, for den er sann, den har vært helt til bunns, den holder i all evighet), den fær eg og, for den fekk du. Min Gud, kor sæl eg er»