2. søndag i åpenbaringstiden 13. januar 2019
Joh 1, 29-34
Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.»
Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.»
Noe har skjedd
Det er nesten ikke til å tro at døperen Johannes faktisk har sagt dette, eller at han fullt ut har forstått hva hans vitnesbyrd innebar. Noe har skjedd, for to ganger i tekstavsnittet sier han, «jeg kjente ham ikke». Slektninger var de, de hadde helt sikkert møtt hverandre før, selv om Johannes på et tidspunkt hadde blitt en eremitt, levde i stillhet og ensomhet i Judea ødemark. Her hadde det vokst fram en visshet, jeg er ikke mannen, men det kommer en, snart.
Jeg er ikke verdig
Og da dagen kom da Jesus sto der for å bli døpt, slo det ned i Johannes hvem han sto overfor. «Jeg er ikke verdig, jeg trenger til å bli døpt av deg……..» Også her i Johannes evangeliet understrekes hans litenhet overfor Jesus, «jeg er ikke verdig til å løse hans skorem». Likevel, Johannes hadde vært redskapet for kanskje den største vekkelse som Israel hadde opplevd. Folk dro i skarer ut til Johannes for å bli døpt, «i det de bekjente sine synder».
Fullbyrde all rettferdighet
Anekdoten forteller at til slutt var vannet helt svart som en gjørme. Så stiger Jesus ned i vannet, «for å fullbyrde all rettferdighet», da blir vannet rent. Å fullbyrde all rettferdighet, kan sikkert ha flere betydninger, men særlig i lys av profeten Jesaja, handler det om at Gud er trofast mot sin pakt. Han holder sine frelsesløfter. Denne fantasifortellingen søker å finne svaret på Johannes sitt syn, lammet som bærer verdens synd.
Skape et helt nytt liv, ikke flikke på det gamle
For synet sprenger alle de messiasforestillinger som en kunne forvente at Johannes kunne ha. Han og folket for øvrig. En annen forklaring ligger i det som skjedd når Jesus steg opp av vannet, Ånden forble over ham. Da hadde Gud latt Johannes fått vite, «han er den som døper med Den hellige ånd». Han er den som skal skape et helt nytt liv, ikke flikke på det gamle. Ikke en «skjerp deg» religion, men alt nytt. Eller slik Jesus selv sa det, «treet må først bli godt», eller til Nikodemus, «ingen kan se Guds rike uten å bli født på ny». Født ovenfra, født av Ånden. Men da må synden tas bort. I det perspektivet sier selv Johannes døperen, «jeg trenger til å bli døpt av deg».
Soning for hele verdens synd
Hele Johannes evangeliet vokser ut av GT’s verden. Den røde tråden som går igjen i alle skrifter, fra Abels offer, via blodet som smøres på dørstolpene i Egypt, til hele offerpraksisen i tabernaklet og siden tempelet, syndebukken og offerlammet. Se det Guds lam. Det fortsetter i Johannes brevene, «han er en soning for våre synder, ja ikke bare for våre, men for hele verdens». Og det fortsetter i Åpenbaringsboken, om han som kunne åpne boken og bryte seglene på den, han, den eneste verdige, som kunne løse den uløselige gåten, lammet som så ut som det var slaktet. Og de sang en ny sang, og de synger ennå, og skal alltid gjøre det, lammets sang.
Jesus Kristus og ham korsfestet
Dette er det hva Johannes ser, ser i hvert fall biter av. En blir aldri den samme etterpå. Det vil si, synet kan bli tåkelagt, for Johannes og for kirken. Fokuset kan bli litt forskjøvet. Kanskje hadde Johannes tenkt at ting skulle gå raskere, at han selv skulle få del i seieren og maktoverdragelsen? Det røynet på i fengselet, «er du den som skal komme, eller..?» Og kirken må alltid lytte til apostelens manende ord til menigheten som er blitt høy på at de og Herren og Ånden skal regjere på jorden, «jeg vil ikke vite noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet».
Denne johanneiske teologien er felles urkirkelig teologi. Det er dette Paulus har fått overlevert fra «de andre» som deres felles tro, «at Kristus døde for våre synder, etter skriftene».
Hvilken bør!
Men «jeg kjente ham ikke». Var det dette som var Messias sin oppgave? Å bære verdens synd? Hvilken bør! Det må noen evige skuldre til for å bære, bære alt. Fra han som slo sin bror i hjel, til de som korsfestet, til utryddingsleirene, abortklinikkene, sladderen i kantina, teologenes halvsannheter og kirkens feighet. En dag skal alle gjerninger som er gjort på jorden opp i lyset, sier apostelen. For en dag!! Men alt som kommer frem i lyset den dagen, har en gang vært båret av lammet. Og kirkens tjenere trenger ikke å ha berøringsangst for den dypeste, usleste synd eller synder, for den er båret av lammet.
Hvilket gudsbilde er dette? Skriftens, det åpenbarte.
Jeg kjente ham ikke. Gjør du? Det begynner slett ikke alltid der, men uten dette synet kjenner vi ham egentlig ikke. Men lammet som bar verdens, og våre synder, er hva vi trenger.
Takk at du tok mine byrder
Du skuldlause sonofferlam.
So vil ved korset eg standa
med undring eg ser, eg er fri.
Eg skal ikkje døy, eg skal leva
med Jesus til æveleg tid
