Av C. O. Rosenius
Nyttårsdag/Jesu navnedag – 1. januar 2019
Rom 10,8b-13 – (Lesetekst)
Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner. For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst. Skriften sier: Ingen som tror på ham, skal bli til skamme. For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham. Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
Hør! Du skal ikke bli narret i ditt håp om frelse, du som søker den hos Kristus. Selv om det ofte kan se mørkt og fortvilet ut for oss under vandringen, skal ditt håp til sist krones, når du bare lever i troen på ham.
Det er lett å gripe dette med forstanden, men måtte Gud hjelpe oss til å tenke over det! Dette spørsmålet om ikke å bli til skamme har betydning for hele vår evighet. Det kunne tjene til å vekke opp noen og til å trøste andre. Håpet om å bli evig salig kan enten være sant eller falskt. Vi skal nemlig være klar over at nesten alle mennesker har et visst håp for evigheten. Men grunnen som de bygger dette håpet på, er meget forskjellig.
Den alminneligste grunnen er en blanding av Guds barmhjertighet og egen fortjeneste. Men i tillegg til dette har hvert eneste vantro menneske noe særskilt som han håper skal gjøre hans skyld mindre, ja, som rett og slett skal være en «fortjeneste». Men dette får være hva det vil, deres håp skal på den ytterste dagen bli til skamme. Bare de som i Bibelens forstand «tror på Sønnen», skal krones med salighet når han kommer igjen.
Men det er nettopp disse som under prøvetiden så ofte anfektes av denne frykten: «Bare jeg ikke til slutt blir til skamme likevel, selv om jeg har trodd på den Herre Jesus Kristus !» De troende har mange og store prøvelser. Kjødets fordervelse er stor. Alle deres mangler og svakheter gjør dem redde. Og til dette kommer at Herren ofte skjuler sin nåde og styrer deres liv på en måte de ikke forstår. Samtidig får de kjenne djevelens brennende piler. Mange har da tenkt: «Hvem vet om jeg ikke tror og tror så lenge at jeg går evig fortapt!»
En blir anfektet fordi han aldri kan bli kvitt en bestemt fristelse som plager ham stadig, enda han ber til Gud og bruker nådens midler.
En annen ser hele livet sitt fullt av synd, forsømmelser og utroskap. Han synes det er umulig at Guds Ånd kan bo i ham.
En tredje synes at han er så tørr og likegyldig og mangler alvor og virkelig erkjennelse av sin egen synd, og at han ikke ber som han skal. Han er redd for at han er en hykler, at han er sovnet inn og er åndelig død.
Da melder spørsmålet seg: Er det nok at jeg bare tror på Jesus, at jeg henger fast ved ham og ikke kan miste ham? Er det nok til at jeg kan være trygg?
Du er ved troen blitt et nytt menneske og henger alltid fast ved Kristus. Det kan da ennå være meget ved deg som er galt, og som en kan beklage og måtte rette på. Men likevel lever du i troen på Kristus. Og det alene er nok til at du er et nådens barn. På det skal du nå himmelen. Du vil nok fremdeles få oppleve en hard strid mellom kjødet og Ånden. Og du vil måtte rope med apostelen: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?»
Men all denne elendigheten kan likevel ikke bevise at troen er falsk. Den ødelegger heller ikke det evige nådesamfunnet. Det har du alene ved troen på Kristus. Og ved ham er all din synd og elendighet forlatt. «Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» Har du Sønnen, så har du også livet, sier Skriften.
Ja, apostelen sier at når noen i tro bygger på den eneste grunnvoll som er lagt, Jesus Kristus, så kan det nok hende at han likevel bygger galt på den. Da mister han lønnen for sin gjerning. Men likevel «skal han selv bli frelst — dog således som gjennom ild».
Legg merke til dette! Bare fordi han med hjertets tro bygget på den rette grunnvollen, skal han bli frelst. Enda han bygget så galt, ja, enda han bygget så galt til og med når det gjaldt læren! Men da er det enda mer umulig at den elendighet som vi selv forkaster, fordømmer og gråter over, skal kunne fordømme oss. For denne elendigheten hos oss selv straffer vi ikke bare fordi vi etter den sunne lære vet at en skal gjøre det, men fordi vi har fått et hellig sinn som ikke tåler synden. Derfor søker vi også forlatelse hos den Herre Jesus Kristus og tror på ham.
Hele Skriften sier oss dette. Også dette stedet sier det samme: «Hver den som tror på ham skal ikke bli til skamme.» Ved ham alene har vi en evig nåde, ja, et nåderike som er sterkere enn alle våre mangler. Kristus er gitt oss for at han skal være en virkelig frelser og talsmann, ikke bare for tenkte og innbilte synder, men for virkelige synder.
Hans navn være priset! «Hver den som tror på ham skal ikke bli til skamme.»
- O. Rosenius – Husandaktsboken, Lunde forlag.
