25. søndag i treenighetstiden, 11.november 2018
THE SHORTEST PRAYER IN THE BIBLE.
Oversatt av Richard Tørressen
Matt 14. 22-34
Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be.
Da kvelden kom, var han der alene. Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»
Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!» Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret.
De fleste av oss er kjent med beretningen om Jesus som gikk på vannet. Dette er et av mange eksempler der Jesus viser sin mirakuløse makt. Jesus gikk på overflaten av det bølgete vannet for å komme disiplene i møte. Båten de var om bord i ble kastet fram og tilbake i de store bølgene og den kraftige vinden. Disippelen Peter, ofte den som responderte raskest i de fleste situasjoner, spurte Jesus om det var mulig for ham å komme ut på vannet og vandre sammen med Ham, for å bevise at det virkelig var deres elskede mester de så. Jesus sa «kom», og Peter, en helt vanlig dødelig mann, fikk virkelig gå på vannet. Men etter kort tid ble han fylt med frykt, og han sank ned i det frådende vannet mens vinden blåste med storm styrke. Og det er ved dette tidspunktet at Peter roper ut den korteste bønnen i hele Bibelen: «Herre, frels meg!» I denne beretningen er det mye å lære om bønnens kraft og den enorme makten Gud har.
Vi er helt hjelpeløse
Peter var en desperat mann i en håpløs situasjon. Det er ikke mange verre erfaringer et menneske kan oppleve enn følelsen av å drukne. Menneskets sårbare dødelighet kommer virkelig til uttrykk når en person strever med å holde seg flytende for å klare å puste i opprørt vann. Peter visste at på egenhånd hadde han ingen mulighet for å overleve. Og dette er selvfølgelig den sanne tilstanden for hele menneskeheten. På grunn av vår synd står vi hjelpeløse og fullstendig maktesløse framfor den kommende Guds dom. Vi har med vitende og vilje brutt Guds bud i tanke, ord og gjerninger hver eneste dag, til tross for Guds advarsel om at syndens lønn er døden.
Disiplene var i en desperat situasjon, og det er vi også.
Hva slags forsvar kan vi stille med? Ingenting! Kan vi fremme en sak framfor Gud der vi fremmer oss selv som gode og rettferdige og ikke syndere? Nei! Jobs bok drøfter dette spørsmålet: Kan et menneske være rettferdig for Gud, kan den som er født av en kvinne, være ren? (Job 25:4)
Dersom du, Herre, vil gjemme på synder, Herre, hvem kan da bli stående? (Salme 130,3)
Da Gud slo ned 57 000 mann (Note: Både masoretteksten og Septuaginta har «Sytti mann, femti tusen mann», men «femti tusen mann» mangler i noen hebr. håndskrifter. NB 2011 har oversatt 70 mann.) i Bet-Sjemesj fordi de hadde sett på Herrens paktkiste og dermed hadde brutt Herrens bud om å aldri se innsiden av den, ropte de ut i desperasjon: «Hvem kan stå for ansiktet til Herren, den hellige Gud? (1.Samuel 6:20) Ansikt til ansikt med Guds dom har vi ingenting vi kan klamre oss til, holde fast ved eller makte på egenhånd. Det er håpløst å stå foran den hellige Gud og prøve å proklamere sin egen rettferdighet. På grunn av vår synd er vi like hjelpeløse som Peter som holdt på å drukne.
«Herre»
Peter starter sin korte bønn ved å adressere Jesus som «Herre». Han gjenkjente ikke Jesus Kristus som en lærer, vismann, «hippie» eller som en politisk figur – men som Gud. Å se Jesus for den Han virkelig er – Sann Gud og sant menneske, For i hans kropp bor hele guddomsfylden (Kolosserne 2:9), er det første skrittet som skal til for å komme i et rett forhold til Gud. Kong Salomo som, inntil da, var den mannen med mest visdom og kunnskap kunngjorde: Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap, de dumme forakter formaning og visdom. (Ordspråkene 1:7) Ønsker du å føle deg nærmere Gud? Ønsker du å forstå Gud og Bibelen? Begynn da med å ydmyke deg selv ved å erkjenne Ham som Herre.
Hold dere nær til Gud
sier Jakop 4,8-10, så skal han holde seg nær til dere. Vask hendene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn! Klag og sørg, bryt ut i gråt! Vend latteren til sørgesang og gleden til alvor. Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere. Peter sank bokstavelig ned i ydmykelse da han ropte på Gud, og han ble løftet opp av det som holdt ham nede.
Gud vil redde oss
Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» I møte med en umulig situasjon ropte Peter på Herren Jesus Kristus for hjelp. Da han ikke hadde andre valg, hadde han troen på at Jesus kunne gjøre noe for å redde ham, selv etter at han kom i tvil overfor Jesu kraft til å holde ham gående på vannet. Legg merke til at Jesus sa til disiplene: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» Og to vers senere leser vi om Peter: «… ble han redd.» Vi vil alle snuble og falle. Vi vil alle ha tvil. Vi vil alle til tider la våre problemer, stress og denne verdens smerte lede vår tankegang. Vi vil ta vårt blikk bort fra Jesus og fokusere på våre omstendigheter. Og vi vil bli redde. Men selv etter at vi har gitt etter for vårt syndige begjær, og vi har satt oss selv i en fryktelig situasjon, kan vi fortsatt få lov til å vende oss mot Gud.
Til og med når du snubler og faller, kan du alltid vende tilbake til Gud i bønn.
Dette er den vissheten og troen som kristne bør gjemme i sine hjerter og klamre seg til hver eneste dag. Vi er virkelig skyldige og fortjener evig fortapelse for vår synd og urett. Men Jesus, ved at Han utøste sitt blod på korset, reddet oss fra det som var vår skjebne. Skylden som vi alle har på grunn av vår synd er blitt erstattet med tilgivelse, ufortjent og av bare nåde, når vi stoler på Jesus Kristus og det frelsesverket Han gjorde for oss, da Han tok hele Guds vrede på seg selv. Den samme synkende disippelen ville ved et senere tidspunkt skrive om Jesus: På sin egen kropp bar han våre synder opp på treet, så vi skulle dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår ble dere helbredet. (1.Peter 2:24) Jesus valgte å dø for menneskehetens synd, fordi Han elsket menneskene. Og gjennom Hans perfekte levde liv, død og oppstandelse er alle som tror virkelig blitt frelst.
Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!» (Matteus 14:32-33)
Når vi roper til Gud
i vår nød og fortvilelse, kommer vi nærmere Ham, og vi vokser og blir mer sikker i vår erkjennelse og tro. Denne verden er en foredlingsprosess – vi lider i dette livet slik at vi bygger vår tro og gjør oss avhengig av Kristus inntil vi møter Ham ansikt til ansikt. Når vi roper på Jesus, kan du stole på at Han vil svare deg. Peter hadde ikke tid til å holde en imponerende tale. Han brukte ikke noen avanserte ord for å imponere Gud med sin kunnskap. Han ropte bare tre ord: «Herre, frels meg!», og det ble gjort. Døden skulle ikke få lov til å ta et nytt liv den dagen. Jesus Kristus, bildet på den usynlige Gud, Messias, Frelseren, står på vannet og trekker Peter opp av det og får ham i sikkerhet, samtidig som Han stilner stormen slik at alle Hans følgere på båten ble reddet. Det samme vil Han gjøre for deg når du i din hjelpeløshet roper ut til Herren i bønn.
Men jeg vil rope til Gud, og Herren skal frelse meg. (Salme 55:17)
Med tillatelse av Richard Tørressen fra
Oversatt fra:
