Luk 17, 11-19
På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»
Den takknemlige samaritanen, heter overskriften i vår Bibel. Teksten kan lett gjøres til en begrunnelse for folkeskikk, husk alltid å takke, og det er vel en god regel. Men den bommer her, dette er ikke fortellingen om skikk og bruk og god oppførsel. Men hva handler det om? Vi tenker lett at det var 9 jøder og en samaritan, men deres felles skjebne hadde ført dem sammen. Det vet vi strengt tatt ikke. Blant de 10 kunne det ha vært flere samaritanere. Men hva denne samaritanen gjorde er selve saken.
Her er et poeng som handler om «klasse», og her er et misjonsperspektiv. Ikke mange vise, ikke mange mektige, ikke mange høybårne menneskelig sett, sier Paulus, men det som var ringe i verden det utvalget Gud seg. Samaritanene vet vi en del om, men ikke nok. Vi vet vel at de var et blandingsfolk, eller det er flere teorier om deres bakgrunn. De holdt seg til Mosebøkene, ikke alle de andre skriftene i GT. De hadde sin egen gudsdyrkelse på Garisim, og reiste ikke til den sentraliserte i Jerusalem. I alle fall, de var ikke rettroende nok, og jøder ville ikke omgås dem.
Dette er en medvirkende årsak til at den spedalske samaritanen vender tilbake. Han kan ha blitt overveldet av at han, den mest utstøtte av dem alle, skulle få møte Guds godhet gjennom profeten fra Nasaret. Men jeg sier medvirkende, for det kan ha vært flere av dem i følget. Ikke alle fattige, ikke alle enfoldige, ikke alle underpriviligerte har nødvendigvis en rett innstilling overfor Gud, men ofte kan det hjelpe. Og ofte kan våre ytre trygghets- og stolthetsfaktorer være en falsk trygghet, et hinder for å få oss til å oppdage hvor fullstendig avhengig vi er av Giveren. Hvor vanskelig det er for en rik å bli frelst, sa Jesus.
Det går etter den samme melodien også innad i jødefolket selv. Jesus var kommet for å frelse de fortapte. Var de ikke alle det? Jo, men hvor vanskelig det er å innse når alt er på stell, både av trosbekjennelse og livsførsel. Og samtidig, ikke alle «syndere» i Israel fulgte Jesus.
Hva er det med denne Samaritanen?
Alle hadde «tro nok» til helbredelse. I hvert fall sto de alle og ropte: Ha barmhjertighet med oss! Det holder.
Men hva med denne ene?
Han fikk så uendelig mye mer, han fikk frelse.
Helse og et godt liv er ikke å forakte, det vil vi vel alle ha. Et under er stort, det kan både ryste oss og styrke oss. Men hvem vil falle til fote, tilbe, takke og juble for Giveren? Er det ikke her veiene skilles? Noen trenger Jesus selv. Jeg tror at det var dette Jesus så hos den ene fra Samaria. Hva hadde han å gi tilbake? Ingenting. Men han kom med seg selv, sin takk og tro. For noe hadde rørt i hans indre, det var noe med Giveren. Samaritanen tok en sjanse, for hadde Jesus sagt til ham, følg meg, så tror jeg han hadde gjort det. Men Jesus sa, «reis deg og gå». Jesus gjør oss ikke til takknemlighetsslaver. Han setter oss i frihet, til å reise oss og gå. Gå ut i hverdagen, til hverdagens mennesker. Men det begynner og det fortsetter med dette at vi trenger Jesus selv. Den største måten du kan ære Gud på, er å være et menneske som trenger Jesus selv.
