Markus 9,17-29
En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!»
«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!»
Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn *og faste•.»
ÅNDSKAMP PÅ ALVOR
Sterk dramatikk i dagens tekst. Jesus er i konfrontasjon med både sine disipler og den Onde. Tro og vantro møtes.
At vi står i kamp med onde åndskrefter, lar ikke Bibelen oss være i tvil om. Paulus taler om «ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12). At slike krefter kan ta kontrollen over et menneske, ser vi også i dag. Ikke alt kan forklares som sykdom. Jesu har tydeligvis gitt sine disipler fullmakt til å opptre også på egen hånd, men når de kommer til dem med en gutt som er besatt av en ond ånd, kommer de til kort. De prøvde så godt de kunne, men lyktes ikke.
I møte med Jesus blir de onde åndsmakter synlige. Dette er velkjent fra misjonshistorien. I konfrontasjon med Den Ene Gode blir onde krefter avslørt og truet. Slik også med den unge gutten i vår beretning. I møte med Jesus slår den onde Ånd ham i bakken. Ikke rart at faren roper på medlidenhet fra Jesus. Men når Jesus fokuserer på troen, får faren det vanskelig. Hans «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» er for mange blitt et utsagn en kjenner seg igjen i. Troen og vantroen vandrer sammen. Tvilen er troens skygge.
Til alle som kjenner seg igjen i farens dobbelthet, er det oppmuntring å hente: å kjenne tvil og vantro er ikke det samme som å være uten tro. Troens styrke ligger ikke i dens fravær av tvil, men i retningen mot Jesus. Den som kommer til Jesus med sin sak, har tro – tro nok! Det er Jesus som er den sterkeste i møte med det onde. Den sterke tro og den usikre tro har den samme frelser. Han er sterk nok. Disiplene undrer seg, men tas ikke ut av tjenesten om de ikke lyktes denne gangen. De skal lære noe om bønnen og bønnens utholdenhet når en møter krefter som er sterkere enn en selv.
