3 søndag i adventstiden – 17.12.23
Luk 3,7-18
Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»
«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»
Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»
Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem.
I dei tre første kapitla av Lukas evangeliet står det nesten like mykje om døyparen Johannes som om Jesus. Er ikkje det påfallande? Begge har overnaturleg fødsel annonsert ved ein engel. Vi høyrer om begge mødrene. Begge karane får kvar sitt hyllingskvad. Begge blir plassert i tid og rom og historie på ein ganske nøyaktig måte. Og Johannes sin bodskap er den første vi møter. Han må vere viktig!
Johannes er den siste profeten i den gamle pakta, men meir enn dei andre annonserer han den nye. Lukas siterer frå Jes.40 som blei forkynt for jødane då dei skulle bryte opp frå fangenskapet i Babylon og dra heim. Som den siste profeten kallar Johannes til det store og endelege oppbrotet som heilt og fullt skal oppfylle løftet om at “alle menneske skal sjå Guds frelse” (v.6)
Johannes si rolle seier også mykje om Jesus. I Luk.1,17 står det at han skal sette Guds folk i stand til å møte Herren og i 1,76 at han skal gå framfor Herren og vere profet for Den høgste. Det kan ikkje bety noko anna enn at Jesus er Herren, Den høgste. Han er ingen Buddha eller ingen Muhammed eller ingen Moses eller nokon annan religiøs talsmann. Folket trudde Johannes var Messias (v.15), men Johannes adresserer all ære til Jesus. Joel 3,1 seier at det er Gud som gir Den heilage ande, men Johannes seier Jesus gjer det (v.16). Heile Skrifta seier at det er Gud som skal dømme evig. I følgje Johannes er det Jesus (v.17). Når historia sluttar med at Johannes blir kasta i fengsel, v.20, er det Lukas sin måte å fortelle det samme som Joh.3,30: “Han skal vekse. Eg skal minke.”
Kva var døyparen sin bodskap? Han nådde alle slags samfunnslag, utan at det fekk han til å dempe seg. Sjølv til makta forkynte han sanninga. Skulle vi forsøke å summere det, kunne det vere slik:
V8f: I møte med Gud er det ikkje rom for sjølvtilfredshet! ”Vei t du ikkje kven eg er, eller veit du ikkje kven far min er?”, er irrelevante problemstillingar i møte med Gud. Det einaste relevante spørsmålet er: Tener og ærar eg Gud med lippene mine eller med livet mitt? Gud lar seg ikkje bevege av om vi er med I Normisjon eller NLM, om eg er generalsekretær eller biskop, forkynnar eller styreleiar. Han ber oss finne sikker grunn under føttene.
v.10-14: I møte med Gud er det ikkje rom for kjærleik til pengar eller nokon økonomisk urett. Ulike grupper spurte Johannes, fordi bodskapen hans råka dei djupt i samvitet: “Kva skal vi gjere?” Alle svara rettar seg mot det djupaste i oss: forholdet til pengar. Omvending er meir enn ei kjensle. Sann omvending forvandlar oss slik at vi gladeleg deler med dei som treng det. Og omvendinga ligg på oss om eit dagleg kall til å stå opp mot uretten og avstå frå forbrukets avgudsdyrking.
v.15-17: I møte med Gud er det ikkje rom for å erklære seg uvitande. Han har sendt oss bodberarane sine til å forkynne Guds ord. Han har sendt oss Jesus Kristus, midt inn i historia, til frelse frå syndene våre. Han har gitt oss sin Ande og formant oss til å gjere oss klar til å møte Gud. Vi veit det vi treng å vite til å vende om.
Som kristen kyrkje er utfordringa frå Johannes dobbel: Er vi budd til å stå på begge sider av Johannes’ bodskap? 1) Er vi – kvar og ein og som fellesskap – klar til å lytte, la oss utfordre til omvending, bære frukt? Utan omvending er vi ikkje klar til å møte Gud. 2)Er vi klar til å forkynne denne bodskapen, til å forkynne hans sanning til makta, fordi han er den ytterste makta? Forkynner vi heile evangeliet?
Denne kommentaren ble første gang publisert i 2011.
