17. mai er en god dag syns jeg, på så mange måter. Jeg snakker ofte om hvor glad jeg er i min barndomsby i Vestfold. Der det flate, åpne landskapet bukter seg fram i ulike farger. Der land og hav møtes, og bølgene skaper den vakreste musikk i mine ører. Der øynene kan skue langt og gode følelser for hav og land er på sitt høyeste! Jeg lo godt da en jeg kjenner fra Ukraina fortalte at hun i sommer skulle oppsøke parker. Hun likte så godt åpne parker. Det er fint å bo «i skogen», men ikke hver dag, sa hun. Vi var skjønt enige og fikk oss en god latter. På 17. mai er alt annerledes, da er jeg skikkelig Kongsberg-patriot. Stolt av byen jeg bor i, takknemlig for alle folka mine som jeg har blitt kjent med igjennom 34 år og ikke minst for at jeg ser at byen er et kjært hjemsted for mine barn og barnebarn. Jeg takker for tjenester jeg har hatt igjennom årene i menigheten og annet frivillig arbeid. Arbeidsplassen min, som i ulike varianter, har vært et utrolig godt sted å jobbe og menigheten som har betydd enormt mye for meg og familien min. I Kongsberg har jeg levd mitt voksne liv og det har vært et godt, velsignet liv. Så derfor gjør jeg som det står i «Ja, vi elsker»: Takk din store Gud! Jeg takker for alt jeg har i Kongsberg! Takker for Norge og freden vi har. Så om fjellet er høgt og dalen trong, ditt ord heve då sitt gjenge.
«Ja, vi elsker dette landet» har åtte vers og i det sjuende verset synger vi:
Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud!
Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett.
«Gud signe vårt dyre fedreland» i det tredje verset av sju synger vi:
Og Noreg det ligg vel langt mot nord, og vetteren varer lenge,
men ljoset og livet i ditt ord det ingen kan setja stenge.
Om fjellet er høgt og dalen trong, ditt ord heve då sitt gjenge.
La oss i dag be for de som ikke har et hjem i et land med fred og velstand.
Mvh
Monica Breivoll
