Jeg var på min første misjonstur det året jeg gikk på bibelskole. Reisen gikk til Kenya der vi besøkte skoler, et ungdomsfengsel, barnehjem og landsbyer. Vi forkynte evangeliet gjennom ord, musikk, dans og dramatisering, delte vitnesbyrd og ba for syke. En av dem som ble helbredet husker jeg veldig godt. Da vi kom var han blind og gikk krumbøyd over stokken sin. Jeg så ham på nytt idet vi skulle dra. Han hadde fått synet tilbake, og blindestokken trengte han ikke lenger, så den hadde han bare slengt over skuldrene. Han vandret muntert rundt og beundret det han nå kunne se – ikke minst dyrene sine, som han kanskje så for aller første gang. Det tydeligste minnet er den gleden han utstrålte i takknemlighet til Jesus. Noe hadde skjedd i møte med Frelseren.
På Jesu tid endte de fleste blinde opp som tiggere. Den mest kjente vi kan lese om er nok Bartimeus, som roper på Jesus, og når folkene ber ham tie stille roper han bare enda høyere. Jesus ber ham komme. «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spurte Jesus. Den blinde svarte: «Rabbuni, la meg få synet igjen!» Da sa Jesus til ham: «Gå du! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han fulgte Jesus på veien. (Markus 10, 51-52)
Øynene hans ble helbredet og sjelen hans ble frelst. Han begynte å følge Jesus. Jeg tror alle som virkelig får øynene åpnet for hvem Jesus er ønsker å gi livet sitt til ham. Livet blir ikke nødvendigvis perfekt av den grunn, men det blir nytt.
Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. (Efeserne 1, 17-19)
Vennlig hilsen Silje Dammann
