Ved Galileasjøen, kanskje i Kapernaum, bodde det på Jesu tid ei jente på omkring 12 år. Hun var så syk at hun var døden nær. Pappaen hennes het Jairus og var en av synagogelederne. Som synagogeleder satt det kanskje langt inne å be om hjelp fra Jesus, men som far er han villig til å gjøre alt for at barnet sitt skal få hjelp. Jairus kaster seg ned for Jesu føtter og bønnfaller ham. Han er egentlig ganske frimodig i bønnen, og har stor forventning til hva Jesus er i stand til: Min lille datter holder på å dø. Kom og legg hendene på henne så hun kan bli frisk og få leve. (Markus 5, 23)
Før Jesus rekker å komme til Jairus’ hus får de beskjed om at datteren allerede er død. I situasjoner som ser umulige ut er det lett å kjenne på håpløshet. Men våre håpløse situasjoner er, for Gud, en mulighet. I møte med Jairus’ døde datter viser Jesus hvem han er. Han bryr seg om hver og en av oss, og er livgiver inn i enhver situasjon vi står i. Han er Herre over dødens makt. Han er håpets Gud.
For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
(Romerne 8, 38-39)
Vennlig hilsen Silje Dammann
