Jeg hadde bestemt meg å gå til Preikestolen. Det er ikke så veldig langt om en kjører til Preikestolhytta, og det ville heller ikke vært ekstremt langt om jeg hadde padlet til Revså kai som planen var. Men uten padleåre så bestemte jeg meg for å gå fra Songesand, selv om det ville bli ca 15 km hver vei.
Men jeg startet tidlig på morgenen med lystig mot, og frydet meg når jeg gikk innover. Det skulle imidlertid vise seg at terrenget ikke bare var lett å gå i, og jeg ble sliten. Når jeg begynte å nærme meg Preikestolen var det så tungt at jeg gikk og tenkte at jeg har jo hatt så fin nauropplevelse allerede, at jeg bare kan snu. Men etter hvert som jeg nærmet meg stien fra Preikestolhytta så var det mye stemmer, som viste seg å være mennesker på vei mot samme mål som meg. Det gav meg litt ekstra dytt, så dermed holdt jeg ut til jeg kom frem. Der ble det en lang og god matpause. Mulig jeg sovnet noen minutter og. Når jeg så startet på returen, så hadde jeg fått nye krefter, og turen gikk mye lettere. Ca halveis tilbake tok jeg en ny pause og tok frem primus fra sekken og kokte middag. Etter dette hadde jeg overskudd til resten av turen.
I ettertid ser jeg at kroppen trenger jevnlig påfyll av næring. Det er ikke nok å spise litt en sjelden gang, men regelmessig. Da vil kroppen være sterk nok til å klare seg gjennom harde utfordringer.
På samme måte er det med Guds ord. «Spiser» vi ordet bare av og til så blir vi slitne, og kan komme til å gi opp. Kanskje kommer vi ikke helt frem på Preikestolen. Men om vi tar til oss Guds ord jevnlig, så holder vi ut helt frem.
Mvh
Arild Klevberg
