2 Søndag i fastetiden – 5.02.2023
Matt 15,21-28
Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.
1. Hvem kan Herrens veier forstå? Dette gjelder for denne teksten i dobbel forstand. Ser vi hvor Jesus og hans disipler kom fra, Gennesaret(14,34), og hvor de siden skulle, veien langs Galileasjøen(15,29), blir veien mot Tyros en fullstendig avstikker fra «reiseruta». Hvorfor skulle de dit? I dette området ville han garantert treffe ikke-jøder, kanaaneere. Dette er ikke det eneste tilfelle der Jesus har en noe uvanlig reisevei. I fortellingen om møtet med den samaritanske kvinne, Joh 4, står det at han forlot Judea for å reise til Galilea, og at han da måtte reise gjennom Samaria. Det måtte han egentlig ikke, jøder reiste vanligvis utenom Samaria, urent land, for å komme til Galilea. Alt tyder på, i disse to små beretningene, at dette i aller høyeste grad var planlagt. Han skulle møte denne kvinnen. Hvorfor? Og hvorfor har Matteus (og Markus/Peter) tatt dette med i evangeliet?
2. Kvinnen han møter er kanaaneer. Markus har tydeligvis enda mer detalj kunnskap om henne, hun var gresktalende og av syrisk-fønikisk ætt. Mye tyder på at hun har kjent til Jesus og hans virke på forhånd. Hennes tiltale har helt klart messianske undertoner, «Herre, du Davids sønn». Hvor hadde hun det fra? Hun må ha vært i kontakt med Jesusbevegelsen tidligere. Hva som ble resultatet av denne hendelsen, at datteren ble frisk, har heller ikke gått upåaktet hen. Her har vært kontakt også i fortsettelsen. For alt vi vet kan hun ha blitt det første ikke-jødiske jesusvitne i Tyros området. Men nå har hun oppdaget det, Jesus er her, og hun må benytte anledningen. Det gjelder datteren, hennes store sorg og bekymring.
3. Dette møtet med denne spesielle kvinnen bærer bud om stor nød og stor tro. Hun opptrer vel egentlig upassende i manges øyne. Hun er en «hedensk kvinne» som henvender seg til en jødisk mann. Hun roper, hun faller på kne for ham, og hun «fanger» Jesus i hans egne ord/bilder. Det minner ikke så lite om møtet som Jesus hadde med den romerske høvedsmannen, «selv ikke i Israel har jeg møtt en slik tro».
4. Men ville Jesus virkelig ikke? Han angir en soleklar prioritering som vi ser spor av også andre steder, for jøde først. Ja, ikke bare for jøde først, men for hans disipler først. «Dere er det gitt å kjenne å kjenne himmelrikets hemmeligheter». Hvorfor bruker Jesus så mye tid på så få når han var kommet for å frelse verden? For verden er i hans fokus. Apostlenes gjerninger starter med dette perspektivet: Jerusalem, Judea, Samaria og helt til jordens ender. Men dette synes å være den bakenforliggende strategi, veien til de mange, til alle, går gjennom de få. Det er en gagnlig prioritering. Men her er unntak, kvinnen fra Kanaans egne.
5. Hvorfor har Matteus (og Markus) tatt denne hendelsen med i sine beretninger? Her er noe å lære for alle kristne til alle tider.
A) Herren vet om deg. Om du er langt utenfor allfarvei i dobbel forstand, om du er helt under bordet. Om det synes som om Herrens prioritering er alle andre steder, for det er vekkelse i Afrika, Asia, Amerika. Så hva og hvem er du? Men Jesus måtte dra til Tyros området. Her var en som var i nød og som i sitt hjerte ba. Han visste om det. Og den som leter, han skal finner.
B) Alle opplever vi til sine tider at «Herren ikke svarer oss et ord». Er han borte, hører han ikke, vil han ikke? Vi vet han hører, vi vet han bryr seg. Men jeg tror han vil odle vår tro, gjøre den mer erobrende. Gjøre den slik at vi bare enda sterkere fastholder han selv. Gjøre den slik at den enda mer er en refleksjon av hvordan Gud virkelig er.
C) Vi har med Jesus å gjøre. Vi skal vokse bort fra «jeg kan vel saktens be en bønn, skader ikke å prøve», til å «rope», ikke gi oss, falle ned for ham, og fange ham i hans eget ord, hans løfter. «Herre du har jo sagt, Herre du har jo lovet». Vi skal huske på C.O. Rosenius´ ord: «Vi skal ikke gjøre bønnhørelsen til vår trosprøve, men til Guds troskapsprøve». Gud «setter pris på» å bli trodd.
«Jeg vil med kvinnen fra Kanaans egne, rope deg efter og bliver ei still, før du som slutning på bønnen må tegne: Amen, ja amen, deg skje som du vil.»
