Kristi forklarelsesdag – 12.02.2023
Matt 17,1-9
Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»
Det er godt å få noe forklart. «Å ja, er det slik det er! Plutselig ser du sammenhengen. Det var derfor du sa, det var derfor du gjorde, nå forstår jeg.» Etter denne opplevelsen så gikk de tre disiplene med en visshet inni seg, Jesus er mye større enn hva vi har tenkt.
Han tok med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes. Hvorfor bare de? Det var kanskje ikke noe nytt. Det er tydelig at Jesus hadde et ekstra nært forhold til dem, det var akseptert, det synes som at det var en del av strategien. Jesus tenker innenfra og utover, som ringer i vannet. Slik har det vel alltid vært, det var bare én Moses, bare én Elia. Hvorfor ikke la alle 12 disiplene få oppleve dette synet? Hvorfor viser du deg ikke for folket, hvorfor bare oss, spurte disiplene en gang etter oppstandelsen. Og vi kunne vel føye til, «hvorfor skriver du ikke på himmelen Gud, så alle kan se?»
Kunne det lett ha blitt tolket i alle retninger? Det tror jeg nok. Er det slik at noen må se, og vite hva de har sett, og forstå, for at siden alle, eller så mange som mulig, skal få se? At det rett og slett må gå i dybden med «få», for at det rette skal kunne nå ut til mange. At i denne fasen er kvalitet viktigere enn kvantitet? Jeg tror det. I hvert fall, Jesu strategi, for jeg tror dette var Jesu strategi, tross forfølgelse og motstand, så bar den frukt. Jesus bevegelsen ble ikke glemt etter 10-20 år. Når den siste boken i NT skrives, på første halvdel av 90-tallet, blir det sannsynligvis 200 nye kristne pr. dag. Jesu er ikke glemt ennå. Og en viktig grunn er at noen hadde fått se, og hadde forstått, og det på slik en måte at de kunne ikke tie. «Den som kjenner Gud hører på oss», sier Johannes i sitt brev.
Men det er litt underlig at dette skulle det ties om, fra først av. Hvorfor? Jeg tror vi aner at det er for å sikre veien til en annen opphøyelse som faktisk var langt viktigere. Ja, det var en åpenbaring at Jesus var noe langt større enn hva han så ut som, større enn Moses og profetene. Men det trengs en enda større åpenbaring for å forstå at nettopp han måtte lide, og opphøyes på korset. «Ikke fortell om dette før Menneskesønnen har stått opp fra de døde».
Men her i det helt alminnelige skjer det altså. Det var ingen bakgrunnsmusikk og dempet belysning, ingen sene og røyk, ingen lukkede rom, ingen sakral stemning. De hadde iakttatt hverandres ganglag oppover stien mot fjelltoppen, kanskje kjent at kondisen var ikke helt på topp, sett på naturen, hørt fuglesangen, kjent på vinddraget, og så, plutselig var alt annerledes. Den himmelske verden var rett her i siderommet, bak den usynlige løvtynne veggen. Her var Moses, Elia og Sønnen, og Gud! Her er Han som er den samme, i går og i dag. Midt i vår verden.
Det er fler enn vi aner som har hatt en slik «nær den himmelske verden opplevelse». Peter hadde det også siden, på taket mens han ba, da dalte duken ned og røsten lød. Og det Peter egentlig hørte da, er dette, nå Peter, nå kan du si det til alle. Paulus hadde det på dramatisk vis utenfor Damaskus, og siden en gang, lenge etter, sier han at han en gang var rykket inn i den «tredje himmel». Johannes hadde det på Patmos. Men mange fler har hatt en slik opplevelse av at de var ved en grense, de så og hørte. Og det fikk konsekvenser for livet, som for en Hauge bak plogen.
Peter skriver om akkurat denne opplevelsen i sitt andre brev, «det var ikke eventyr, det vi så og hørte, da vi var sammen med ham på fjellet, og hørte røsten over han fra den høyeste herlighet». Og han fortsetter, «desto fastere står det profetiske ord». Det er altså ikke slik at opplevelsen nedgraderer, eller overflødig gjør «Ordet». Moses og Elia hadde vært autoriteter for disiplene også før dette, men enda mere nå, etter dette. Jesus står i en sammenheng. Siden åpnet han Skriftene for dem, Moses og profetene, her er ingen motsetning, «de vitner om meg», sier Jesus. Etter oppstandelse og pinse forstår Peter og de andre at Menneskesønnens lidelse var helt avgjørende og nødvendig. Dette var helt nytt for dem i deres jødiske tankegang. Men denne hendelsen på forklarelsens berg, får altså Peter til å si, «desto fastere står det profetiske ord», og det han da tenker på er at det er mer, ordet forteller oss om noe mer, og vi vet at det sant, Jesus har ikke sagt sitt siste ord i verden, Menneskesønnen skal også komme på himmelens skyer, avsette verdens vanstyre, og selv innsettes som konge i den nye verden. Fader Vårs bønner skal gå i oppfyllelse. Bare vent!
Her er en side ved opplevelsen, erfaringen, som vi også trenger, denne som får oss til å si: «så var altså Bibelen sann!» Det går an å granske skriftene, men ikke kjenne Guds kraft. Da ser man ikke det vesentligste. For Guds rike består ikke i ord, ikke i tanker, talekunst, teorier, men i kraft. Den himmelske verden er virkelighet. Den er her, like bak den løvtynne veggen.
Her er en sammenheng, Moses, Elia, Jesus, og her er en stigning. For her er mer enn Moses og Elia, de to store representantene for det gamle testamentet, her er Sønnen, den elskede, han vi framfor noen må høre på. Han som skal gjøre en gjerning, som ingen andre kan gjøre, og som ingen kommer utenom, selv ikke Moses og Elia. Ikke du, ikke jeg.
I NT møter vi «de førstes» vitnesbyrd og tro, det har sinn grunn i at den himmelske verden hadde berørt deres liv, det kalles åpenbaring. Det var et brudd med tidens tanke. Evigheten har berørt tiden! Sønnen fra evighet har kommet inn i tiden, inn i vår verden. Et enormt «sprang». De siste 2000 år i tiden er bare blåbær i forhold. Skal vi tro at han vet hvordan allting er? Hvordan verden er, hvordan menneskene er, hvordan Gud er? Skal vi tro at han vet svaret på alle de problemene og spørsmålene vi strever med i dag? «La det ord dere hørte fra begynnelsen bli i dere», sier apostelen Johannes, en av de tre. Men det er jo gamle ord, nesten 2000 år gamle? Nei, de er nye, alltid nye, for de er fra evigheten. Hør Ham!
Et fenomen som nesten alltid dukker opp når det fortelles om gudsåpenbaringer i Skriften, også i denne vi har hørt i dag. Det er ordet lys. Der Gud kommer nær, der er det lys, et gjennomtrengende lys. Plutselig ser vi alt slik det er, ofte skaper det frykt. Men en av disse tre, Johannes, sier at det er dette som er å være en kristen, å vandre i hans lys. Ofte kan en få behov for å dekke seg bak et eller annet. Men det finnes en annen mulighet, den eneste, men det er en suveren og fullkommen mulighet: Jesu Kristi Guds Sønns blod renser for all synd. Han måtte også lide. Da blir lyset fra Gud et skapende og livgivende lys. Nå kan vi si det, si det til så mange som mulig.
