Fastelavenssøndag – 19.02.2023
Joh 17,20-26
Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»
De to versene før vårt tekstavsnitt handler om oppdraget. Vi er som han, sendt til verden. Og her, det skal lykkes. Noen skal komme til tro gjennom de ord som hans disipler har forkynt. Dette er Guds evige frelsesvilje som ble virkeliggjort gjennom Jesus Kristus og som nå fortsetter gjennom oss. Oppdraget kan bare lykkes ved å være, være i Ham, være i Gud, være ett.
Inkarnasjonens mysterium er Guds misjonsstrategi. Det dypest i dette er at Han fikk en kropp for å kunne dø, for å kunne sone verdens synd. Han helliger seg for verden, innvier seg til denne gjerningen, for at verden kan bli forsonet og innviet til Gud. Å bli menneske, er også måten Gud når inn til menneskenes hjerter. De så ham, snakket med ham, han tok på dem, de vandret sammen med han, han var som en av dem. Slik vant han dem. Det sier oss noe? «Som du har sendt meg, har jeg sendt dem.»(v18). Ikke mindre menneskelig, men mer, skal vi vinne hjertene.
Men, og det er viktig ut fra denne teksten, en sann menneskeliggjøring forutsetter først en guddommeliggjøring.
I vår, og jeg sier vår, mange ville ha sagt kirkens, men kirken er oss, menneskelighet skal det merkes en duft av en annen verden, nåde og sannhet, hellighet og kjærlighet.
Det er noe fredfullt, trygt og godt med barn som er elsket, vet seg elsket. Slik med oss.
Det merkes på kongsbarn at de kommer fra en adelig familie. Så med de som tilhører Guds familie.
Det merkes når mennesker har sannhet og kjærlighet som noe mer enn paroler og prinsipper, det er blitt deres liv for de har selv møtt det, blitt tatt av det og har fått forankret sitt liv i det.
Jesus hadde en herlighet over sitt liv for han var i Gud. Hvilte i Gud, var elsket av Gud. Den herlighet gir han oss, for: «Den kjærlighet du har hatt til meg, må være i dem»!
Her er saken: Det som avgjør, er å være i Gud, være i Jesus, og at Jesus er i oss. Oppdraget kan bare fullføres ved å være. 7 ganger i disse 6 versene står odet være. Det fundamentale i oppdraget kan ikke virkeliggjøres gjennom aktivitet, men gjennom enhet, enhet med Kristus, med Gud i Ånden. Det verden skal se, og som skaper tro, er vår felles genuine forbindelse med Gud. Da blir vi en Kristi vellukt.
Jo tettere vi kommer på Kristus, jo tettere kommer vi på hverandre.
Denne hverandre enheten skal også kunne sees og merkes. Det er synden som forkludrer dette, og oppdraget forsinkes.
Vi har ingen «fettere i Herren», for fettere har forskjellige foreldre. Men vi har bare én felles Far, og Kristus har bare ett folk. Og vi bekjenner det også: En, en, en hellig kirke. Dette må komme opp til overflaten, for at verden skal tro.
Men denne enhet er ikke en organisatorisk enhet, like ordninger, like tradisjoner, lik kultur. Denne enhet bygger heller ikke på at vi er enige i alt. Denne enhet sprenger kirkesamfunnenes grenser. Enheten er heller ikke filosofiske eller teologiske prinsipper. Den er ikke teoretisk, den er reell. Den er dypere enn hva forstanden kan gripe. Enheten er en enhet i Kristus. «Jeg i deg, du i meg, de i oss». Bare Ånden kan gi oss en erfaring og en visshet om at denne enhet er virkelig. Enheten kan bare bli virkelighet ved å bli i Hans ord. For når vi blir i Hans ord, blir han i oss (8.31). Og Hans ord møter vi i deres ord, apostlenes. Derfor er kirken apostolisk. Enheten får sitt utrykk i bekjennelsen til den treenige Gud, i bekjennelsen til Kristus, hans person og verk.
Å elske kan bare den som er elsket. Er det så enkelt? Og så vanskelig?
Å kjenne Gud, mer og mer, dypere og dypere, det er Jesus vilje med oss. Det vil føre til at Faderens kjærlighet til Sønnen blir i oss. Det er grensesprengende. Faderens kjærlighet til Sønnen er en evig kjærlighet, den trenger inn til oss, forbi vår synd, inn til barnehjertene. Trenger vi det? Ja, vi er desperate. Barnekårets Ånd driver frykten ut. Det vil gi oss nye hjerter, nye øyne og ører, jeg blir ny for deg og du for meg.
Og verden vil tro. For da ser den et liv, en glede, en kjærlighet, et fellesskap. «Se, hvor de elsker hverandre».
Oppdraget kan bare bli utført ved å være.
Men Jesu bønn går ut over oppdragstiden. Den handler om fellesskap. Gud elsker fellesskap. Livet her handler fra en side sett om en uendelig rekke med farvel. Men Jesus ber, «jeg vil at de skal være der jeg er» ( se også 14, 3). For en vidunderlig bønn, aldri mer farvel.
