3 søndag i adventstiden – 11.12.2022
Matt 11,2-11
I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser:
Blinde ser, og lamme går,
spedalske renses, og døve hører,
døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.
Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet:
Se, jeg sender min budbærer foran deg,
han skal rydde veien for deg.
Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.
Det er ikke noen så langt jeg kjenner til, som blir fengslet for sin tro her i Norge. Johannes derimot, hadde viet sitt liv til Gud, og det gjaldt hele hans vesen, både hvordan han levde og hva han spiste. Og han lot ikke være å bemerke det som var galt. Han var en veirydder, og skulle bane vei for Jesus. Det er nærliggende å tro at Johannes kjente Jesus i oppveksten, siden de var i slekt, og sikkert var sammen i store familiesammenkomster. Om det noen gang snakket om fremtiden, eller hvordan de skulle gå frem, er nok uvisst, men sannsynligvis ikke. Johannes har holdt på en periode å døpe mennesker, men er nå arrestert på grunn av at han har påpekt en kongelig livsførsel som ikke var rett. Nå sitter han altså i fengselet, og vet egentlig ikke så mye om det som skjer utenfor murene utenom det han får referert av vennene sine. De forteller selvsagt om Jesus, og Johannes, som var bevisst på at Jesus var den som skulle komme, trenger en bekreftelse.
Selv om du er overbevist om, og vet at Jesus er verdens frelser, så kan det være situasjoner der livet butter imot og det kan begynne å tære på troen. Og om ikke det skjer med deg, så kan det skje med andre. Men så er det heldigvis slik at det stort sett ikke butter imot hos alle samtidig, noe som gjør at når det ikke butter imot, når du har det bra og har det godt sammen med Jesus, da kan nettopp du være til hjelp for en som sliter, og som kanskje har det tungt å trenger en oppmuntring.
I det store og det hele tror jeg at vi i mye større grad skal ta vare på hverandre, oppmuntre hverandre når være medmennesker har det tungt, og ikke minst tørre å si fra når vi selv trenger en hand å holde i.
Og det mest fantastiske er at når den ene hjelper den andre, så blir begge velsignet. Er ikke det bra?
