(Les gjerne gårsdagens tekst før denne)
Gjennom Høysangen får man bli med på en bruds reise. Hun starter med en begeistret, men umoden og noe selvsentrert kjærlighet for brudgommen, der det handler mest om hva hun kan få ut av relasjonen deres. Til slutt ser vi en moden kjærlighet som handler om hvem hun kan være for ham og hva hun kan gi ham – uansett kostnad. Hun blir med ham dit han vil, enten det er på markene (høsten) eller i fjellene (vanskelige steder). Jeg opplever at denne sangen utfordrer meg på en god måte.
Det er også til stor oppmuntring å se hvordan Jesus ser på oss når vi ikke helt fikser ting og føler oss mislykkede eller redde. Gjennom brudens troløshet og usikkerhet bekrefter brudgommen henne med kjærlighetserklæringer. Det hun gjør eller ikke gjør forandrer ikke hvordan han ser på henne. Det er det samme som vi finner gjennom resten av Bibelen – men formulert med dette poetiske språket, treffer det kanskje hjertet på en litt ny måte.
Vi kan lese om perioder der bruden føler brudgommen ikke er nær; først fordi hun, i sin redsel, valgte å ikke følge etter ham – men senere til tross for at hun var lydig. Hun blir også misforstått og såret av ledere i denne perioden (5,7: slått av byens voktere, som tok henne for å være prostituert). Allikevel forblir hun trofast. “Sjelens mørke natt”, er et begrep som har blitt brukt for å beskrive perioder i livet der man føler seg forlatt av Gud (selv om han alltid er nær). Det er noe som er helt vanlig å oppleve, og i etterkant kan man ofte se at det førte til at man ble forankret enda dypere i ham.
Noen av de sterkeste versene i Høysangen er 8,5-7, der bruden forsegles med brennende kjærlighet på sin arm (tjeneste/alt hun gjør) og på sitt hjerte (intimitet/relasjon med ham). Og er det ikke dette det handler om? Kjærlighet til Gud og kjærlighet til mennesker (Matt 22,37-40).
Jeg startet uka med å skrive om Lammets bryllup, som er noe av det siste vi kan lese om i Bibelen. Høysangen avslutter faktisk også slik Bibelen slutter. Rett under Høysangens siste vers referer studiebibelen min til Johannes Åpenbaring 22, vers 17 og 20. La sistnevnte vers være til både realitetsorientering, håp og trøst: “Ja, jeg kommer snart.” Kom, Herre Jesus!
Vennlig hilsen Silje Dammann
