Har du reflektert over at når du leser en historie, forteller måten den ender på veldig mye om hva historien egentlig handler om? Jeg har ikke tenkt slik på det før jeg hørte min tidligere bibelskolelærer, Benedicte Mella, poengtere det for litt siden. Ofte er det slik, i alle fall.
Handlingen i en fortelling tar ofte utgangspunkt i et slags oppdrag, og så oppstår det utfordringer underveis. Det kan oppleves litt kaotisk, og mange ting kan skje som man ikke helt hadde sett for seg. Men til slutt kommer en beskrivelse av hvordan man løste oppdraget og utfordringene, og dermed nådde målet. Da forstår man kanskje også enda bedre hva hendelsene tidligere i historien egentlig dreide seg om.
Det bør egentlig ikke komme som noen overraskelse at Bibelen avslutter med et stort bryllup. Ekteskapstanken går nemlig som en rød tråd gjennom hele Bibelen. For Gud virker det som en veldig sentral tanke. Han omtaler seg selv stadig vekk som ektemann (f.eks. i Jes 54,5), og pakten Gud opprettet med Israelsfolket på Sinaifjellet sammenlignes med et ekteskapsløfte (Esek 16,8). Brudgom–brud-perspektivet er faktisk mer fremtredende i Gamle Testamentet enn Far–barn-tanken. Også i Nye Testamentet, ligger det bak det meste.
I 2. Korinterne 11,2, skriver Paulus: For jeg vokter dere med Guds brennende sjalusi. Jeg har lovet dere bort til Kristus, og bare til ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru.
Uansett hva slags assosiasjoner du har til alle disse ekteskapsordene, så prøv å ta innover deg Guds brennende lengsel etter hjertet ditt. Se for deg en nyforelsket ung mann som kun har øye for sin elskede brud. Hun har hans fulle oppmerksomhet. Det er slik Jesus ser på deg, bare med enda større ømhet og kjærlighet i blikket enn du kan klare å forestille deg.
Vennlig hilsen Silje Dammann
