Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»
Joh 20, 19
Det er Johannes som forteller dette. Han sitter i Efesos på sine gamle dager og minnes den gangen da alt ble forandret, og alt med ett snudde seg fra den dypeste fortvilelse til den grenseløse glede. Den opplevelsen preget ham for livet og satte farge på hver dag.
Det er underlig å merke hvor enkelt han forteller om dette, Han bruker ikke mange og svulstige ord. Det fins noe i livet som er så verdifullt og hellig at det ikke må devalueres av menneskelig ordkunst. Det største han noen gang opplevde, beskriver han slik: Da kom Jesus! Plutselig stod han der, midt i blant dem og sa: “Fred være med dere!”. Han nådde fram til dem, ikke bare gjennom stengte dører, men gjennom død og grav.
Jesus nådde dem der de satt i et fengsel de selv hadde laget, et fengsel av frykt, fortvilelse og selvforakt. Helt dit maktet han å komme med sin fredshilsen, med sin seier over synd og død, med liv og evig salighet!
Vi er flinke til å mure oss inne. Ofte gjør vi det med god grunn. Det er grunn til frukt og fortvilelse for oss som er sp maktesløse overfor døden, og som ofte kommer så forferdelig til kort overfor det livet vi er kalt til å leve. Vi har grunn til å kjenne på forakt for våre svik og vår feighet. Slik sett er vi alle i disiplenes situasjon.
Men det er en som makter å nå inn til dem som har stengt seg inne. Det er en som kan åpne stengte dører og lede oss ut i frihet, ut til et liv der det ikke er grunn til å frykte, der synd og skyld er sonet og der det er mulig å legge selvforakten fra seg.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
