Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas.
Joh 20, 27-28
Tomas var ikke til stede da disiplene var samlet kvelden etter oppstandelsen. Derfor fikk han ikke oppleve at Jesus stod lys levende i blant dem. Kanskje var Tomas så fortvilet at han ikke orket å være sammen med de andre? Han ville bære alene med sin sorg og sin uendelige skuffelse. Det går an å miste så mye i livet at en ikke orker å dele tapet med andre.
De andre disiplene fortalte med begeistring hva de hadde opplevd: “Vi har sett Herren!”. Tomas nektet å tro det. Kanskje var grunnen at Tomas var for god teolog til å kunne tro det de fortalte? At han forstod at om dette er sant, er ingenting som før? En ting er å tro at døde kan vekkes opp. Det hadde Tomas sett Jesus gjøre. Men å tro at en som er slukt av døden, selv bryter seg ut av dens grep, det ble for mye for Tomas. Var det sant, ville det bety at døden var overvunnet, så å si slått på hjemmebane.
Ja, er det sant, rokkes det vi er vant til å tro, nemlig at døden er den sterkeste makt i tilværelsen. Ingen er så sterke at ikke døden er sterkere, ingen er så mektige at de ikke en gang må gi seg for den. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi alle skal møte døden. Men har Jesus stått opp, er det noe annet som er enda mer sikkert, nemlig at alle en dag skal møte Jesus, enten som frelser eller som dommer.
Da blir det viktigste av alt å møte den oppstandne her og nå, slik at vi med Tomas blir klar over hvem han er og kan stemme i bekjennelsen hans: “Min Herre og min Gud!”.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
