Da offiseren som sto rett foran ham, så hvordan han utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!»
Mark 15, 39
Gjennom hele Jesu virke ble det stilt spørsmål om hvem han egentlig var. Etter hvert ble det snakket om at han var Guds Sønn. Det var ikke et uttrykk mennesker hadde funnet på, Første gang det lød, var ved Jesu dåp, da Gud selv sa: “Dette er min Sønn…”, Matt 3, 17. Den neste som brukte betegnelsen, var en ond ånd. I åndens verden kjente de ham. Etter hvert begynte folk å spørre hva dette skulle bety. Var Jesus guddommelig?
Under rettergangen mot Jesus ble dette det store spørsmålet. Øverstepresten ba ham bekrefte ryktet om at han var Guds Sønn. Da Jesus svarte ja, rev øverstepresten kappen sin i stykker i affekt. Dette var det verste og mest dramatiske han hadde hørt. Var dette ikke sant, hadde Jesus gjort seg skyldig i den alvorligste gudsbespottelse. Var dette sant, måtte de bøye seg for ham og tilbe. De valgte å tro de første, og dermed var hans skjebne beseglet. Han måtte dø.
Men i det øyeblikket han døde, skjedde altså det merkelige at en hedensk offiser som stod foran korset utbrøt: “Sannelig, dette var Guds Sønn!” Han hadde neppe fulgt jødenes diskusjoner om hvem Jesus var, og han visste trolig ikke hva uttrykket innebar. Men han ble fylt av noe overveldende som gjorde at han der og da bekjente det som skulle gi frelsende tro og evig håp for millioner verden over.
Dersom det han bekjente, var sant, ville ikke historien om Jesus slutte med korsfestelsen. Det gjorde den da heller ikke. Påskemorgen bekreftet Gud hans bekjennelse. Og dermed kunne evangeliet forkynnes, også for oss.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
