Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet.
Joh 19, 30
Ikke noe øyeblikk i historien var vi så utenfor som da Jesus døde på korset. Veien til Golgata måtte Jesus gå alene, og aldri var han så ensom som da. Det var ikke bare det at ingen kunne følge ham på den veien. Det var heller ingen som forstod hvorfor han måtte gå den. Han var totalt forlatt og totalt misforstått. Klimaks i dette opplevde han på korset da han i fortvilelse ropte: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Liketil vår himmelske Far forlot ham.
Da roper han ut: “Det er fullbrakt!” Oppdraget var utført. Han hadde gjort det han var kommet for å gjøre. Dermed oppga han sin ånd og døde. Ropet må ha hørtes helt uforståelig for dem som stod omkring. Hvordan kan noen fullføre noe ved å dø på et kors? Det måtte være uttrykk for det motsatte: Han hadde mislykket og ikke fått gjort det han skulle?
Men det var fullbrakt da han hadde gjennomlevd den totale forlatthet og ensomhet. Det var vi som skulle ha opplevd dette. Det var vi som skulle ha ropt ut i den dypeste fortvilelse det forferdelig spørsmålet om hvorfor Gud hadde forlatt oss. Det var vi som skulle ha stått forlatt under Guds vredes dom.
Nettopp fordi jeg var helt utenfor da Jesus døde, er det ikke noe jeg er mere inkludert i enn det som hendte der. For min skyld var han villig til å gå gjennom gudsforlatthetens mørke, for at jeg skulle slippe det. Jesu ord på korset er min garanti for at jeg skal slippe å bli forlatt.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
