For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.
Matt 26, 28
Disiplene opplevde mye skjærtorsdag kveld som ikke var lett å gripe. Mens de spiste, tok Jesus brød og vin, sendte det rundt og ba dem å ete og drikke. Han sa at brødet var hans legeme og at blodet var paktsblodet som skulle utøses til syndenes forlatelse. Så hørte de ham si at han ikke skulle drikke av vintreets frukt sammen med dem før den dag han skulle drikke den ny “i min Fars rike”. Dermed brøt de opp.
Rammen om det hele var kjent. De spiste påskemåltidet sammen, slik de som troende jøder var vant til å gjøre. De mintes det som skjedde den første påsken da folket ble berget ut av Egypt. Da ble lam slaktet, og dødsengelen som skulle straffe efypterne fordi farao ikke lot folket dra, skulle gå forbi de husene der blodet fra lammet var strøke på dørbjelken. Siden ble blodet selve symbolet på Herrens pakt med sitt folk.
Rammen kunne gi dem en tolkningsnøkkel, men den hjalp dem neppe før Jesus møtte dem igjen som den oppstandne, og de fikk forklart hva hans død og oppstandelse betyr. Siden har Jesu kirke på jord feiret nattverd og bekjent at Herren ikke har forlatt sitt folk. Som han møtte Israel i Egypt, har han møtt oss med frelse. Han er nær og gir oss det vi trenger for live og vandringen inntil vi en dag får sitte til bords med ham i den himmelske herlighet.
Nattverden forkynner at han har inngått en ny pakt med sitt folk. Den hviler på at Guds lam har gitt sitt legeme og blod for oss. Og tar vi ham på ordet, tror vi at han er nær på en reell måte med sitt legeme og blod gjennom brød og vin. Så konkret er forsmaken på det himmelske festmåltid.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
