Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
Matt 17, 7-8
Tre av Jesu disipler fikk oppleve Jesus på det vi kaller forklarelsens berg. De fikk se ham i en himmelsk lysglans, og de følte seg løftet opp over alt jordisk. De hørte liketil en guddommelig stemme. Da ble det hele vel sterkt for dem, og de kastet seg på bakken i forskrekkelse. Men da de så opp igjen, så de ingen andre enn Jesus, og de hørte ikke noen annen stemme enn hans. Nå så de ham uten lysglans, og det var han vanlige stemme de hørte. De var tilbake i hverdagen, og et øyeblikk senere var de på vei ned i dalen der møtet med demoner ventet dem.
Av og til kan også vi oppleve at vi er på forklarelsens berg. Alt er lyst og godt, og vi ser Jesus i hans makt og herlighet. Men brått kan denne lykketilstanden forandre seg. Vi er igjen i denne verden og vandrer i dalen der onde makter andriper både tro og liv. Det er ikke mye lys og herlighet å feste blikket på.
Men da står Jesus der, og av og til ingen andre enn ham. I overgangen fra lys til mørke møter han oss. Han ber oss om å reise oss i frimodighet og våge vandringen i dalen. Han blir med oss videre, og han er alltid den samme, uansett hvordan terrenget for vår livsvandring blir.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
