Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»
Matt 22, 19-21
Å tilhøre to er ikke lett. Har en forpliktelser i flere retninger blir det vanskelig å gjøre rett og skjel for seg. Vi kan føle at vi mister oversikten, og kjenner på at vi kommer til kort over alt. Her er det lett å skape dårlig samvittighet hos hverandre.
Det var en slik klemme fariseerne ønsket å sette Jesus i. Spørsmålet deres var aktuelt nok: Er det tillatt for en troende jøde som hadde Gud som øverse autoritet, å gi skatt til keiseren? Keiseren i Rom hadde frarøvet dem friheten som folk, og han forlangte at de skulle bøye seg for ham som hersker. Det innebar blant annet at de skulle betale skatt til keiseren. For mange fromme jøder førte dette til en umulig konflikt.
Derfor trodde de at Jesus også satt i klemme. Uansett hva han svarte, ville det bli bråk. Sa han ja, ville han bli sett på som en forræder av sine egne. Svarte han nei, ville han risikere å få romerne på nakken som opprører. Jesus ba da om å få se en mynt og fikk bekreftet at det var keiserens bvilde og navn på den. Dermed sa han de kjente ord om at de skulle gi keiseren det som var hans. Det betyr at vi har forpliktelser ovenfor dem som styrer, selv om vi kan være misfornøyde med hvordan det skjer.
Men Jesus har et viktig tillegg som hjelper oss til å prioritere mellom alle krav og forventninger: vi skal gi Gud det som hører ham til. Og det er det viktigste. Har vi ham som øverste autoritet, kommer vi ikke i skade for å gi keiseren det som hører Gud til. Da får keiseren sitt og ikke noe mer.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
