1 søndag i adventstiden – 28.11.2021
Matt 21,10-17
Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»
Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»
På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest:
Fra småbarns og spedbarns munn
har du latt lovsang lyde!»
Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.
Når vi nå går inn i adventstiden, kan det være greit å minne om hva ordet advent betyr. Det er en forkortelse av det latinske uttrykket «adventus Domini», som betyr «Herrens ankomst». Fra gammelt av er adventstiden brukt til å minne om tre sider av dette: Herren Jesus kom til oss en gang for lenge siden. Han kommer til oss nå. Og han skal en gang komme synlig tilbake.
Første søndag i advent er det vanlig å snakke om hvordan Jesus red inn i Jerusalem, men i år får vi høre om det som skjedde like etterpå. Det er særlig to scener som skildres for oss. Vi vender blikket mot den store tempelplassen.
På tempelplassen i Jerusalem er det et yrende folkeliv. Påskefesten står for døren. Titusener av pilegrimer fyller byen. Fra hele landet, ja, fra store deler av den kjente verden har jøder kommet for å ta del i høytiden.
På den veldige plassen er det en mangfoldig virksomhet. Noen ser etter slekt og kjenninger. Andre går mot den indre forgården for å gi sine offer. Der er prestene i virksomhet ved brennofferalteret fra morgen til kveld. Andre pilegrimer søker råd. Også da går de til prestene. Disse blir oppsøkt av folk som vil ha hjelp i hverdagens vanskelige spørsmål. De svarer også på spørsmål om renselse og offer og alt slikt som angår virksomheten i tempelet.
Jesus og disiplene går mot de store, nye søylegangene ved enden av plassen. Der er pengevekslerne. Dit kommer pilegrimene med sine mynter fra mange forskjellige land. Nå må de veksle inn til den valutaen som tempelskatten skal betales med. Vekslerne tar seg betalt for tjenesten, og det blir diskusjoner om kurser og gebyr. Ved siden av står handelsmenn og selger duer som skal tjene som offerdyr for dem som har dårlig råd. Men som så ofte ellers er det snakk om tilbud og etterspørsel. Det som skulle være en mulighet for de fattige, slik at de kunne ta del i offertjenesten, blir gjort vanskelig når prisene stiger.
Det er øverstepresten Annas og hans sønner som særlig tjener penger på basarhandelen. De får etter hvert dårlig ord på seg for sin grådighet.
Hit er det da at Jesus kommer og begynner å velte pengevekslernes bord. Kan dere se for dere sjokket og kaoset, og hvordan myntene triller i alle retninger? Her er det ikke mye ”milde Jesus”. Han velter også benkene til dem som selger duer. Det blir flaksing og kurring, det blir roping, protester og sinne.
Jesus sier med harme fra om hvorfor han gjør dette. ”Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule.” Med dette gjør Jesus som profetene i det gamle testamente. Han refser dem som gjør urett samtidig som de står frem som fromme og fine i Herrens tempel.
Samtidig er det en dypere undertone her. I alle de fire evangeliene taler Jesus om at tempelet skal brytes ned. Dets tid nærmer seg slutten. Gud skal opprette en ny pakt med sitt folk. Det skal ikke lenger bæres frem ofre av okser og bukker, påskelam og turtelduer. Jesus skal bære fram seg selv som offer. Dette offeret vil være gyldig for tid og evighet. Derfor kan Jesus si at han selv er det nye tempelet! Fra nå av trenger ingen å reise til Jerusalem for å tilbe. Heretter skal alle folkeslag få be tillitsfullt til Far i Jesu navn.
Etter det dramatiske opptrinnet, blir Jesus værende på tempelplassen. Blinde og lamme kommer til ham, og han helbreder dem. Barna roper av fryd: ”Hosianna, Davids sønn!” Overprestene og de skriftlærde blir forarget over alt dette, men Jesus tar barna i forsvar. Han lar seg hylle som Messias. Barna har skjønt mer enn de lærde. Det skal ikke bli siste gang i historien.
