Palmesøndag – 24.03.2024
Matt 26,6-13
Jesus blir salvet i Betania
Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
I dag leser vi om en kvinne som salvet Jesus. Det minner da om noe? Det kommer jeg snart tilbake til.
Handlingen foregår i en liten landsby utenfor Jerusalem. En mann som heter Simon har besøk av Jesus og disiplene hans. En kvinne kommer med en krukke, en liten flakong av alabast med den kostbare nardussalven. Hun bryter toppen av krukken og heller salven over hodet på Jesus. Duften brer seg i rommet. Det er velvære, og det er godhet. Så godt det må ha vært for Jesus! Og det i en uke som var fylt til randen av dramatikk. Jesus visste at han skulle dø. Nå får han et hvileskjær, et pusterom, takket være en kvinne som vil vise ham ære.
Men disiplene, de blir forarget. Tenke seg til for sløseri! Tenk hvor mye de kunne ha solgt denne salven for, og tenk hva de kunne ha gjort for de fattige! Men Jesus tar parti for kvinnen. «Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.» Han som mer enn noen annen har lært oss å se til dem som lider nød, lar nå den godhjertede kvinnen få gi sin rause gave.
Det ingen av de andre kunne vite, var at kvinnen salvet Jesus til hans gravferd. Det var vanlig å gjøre det når noen var død. Nå gjorde kvinnen det på forhånd, uten at hun ante det selv. Men det er ikke det eneste. Nå kommer jeg til det spørsmålet jeg stilte til å begynne med. Hva minner det om, det at Jesus ble salvet? Det minner om … Messias! Messias betyr «den salvede». Det var den tittelen som frelserkongen skulle få, han som det sto om i Skriftene, og som folket ventet på.
Tenk, så rart det er. Jesus er kongen de har ventet på. Slik som kongene ble salvet i gammel tid, slik er Jesus også blitt salvet. Men han ble salvet til sin gravferd! Han er kongen som skulle gi sitt liv for folket. Og ikke bare for Israelsfolket, men for alle folkeslag og alle mennesker i hele verden. Det vi møter i disse fortellingene, er kjærligheten som er sterkere enn døden.
Etter hvert ble Messias-tittelen oversatt til gresk. Da ble det Kristus. Det er nesten blitt som et navn, selv om det egentlig er en tittel. Og når vi hører navnet Jesus Kristus, Jesus den salvede, da vet vi hvem som salvet ham. Det var en kvinne som viste ham godhet. Jesus sa: «Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
